Finnes det folk igjen å drepe på den engelske lands­bygda?

Det er en etterspørsel som alltid er høy. Den er som litteraturens egg og melk. Og det som etterspørres, er hyggelige mord begått i idylliske britiske omgivelser. Gjerne satt i en tid før internett korrumperte oss. Tenk Agatha Christies detektiver, inspektør Morse, Fader Brown og etterforskerne i «Midsomer Murders».

Til sammen har de løst så mange drap at det er utrolig at det finnes folk igjen å drepe på den engelske landsbygda. De som er igjen, må leve i konstant dødsangst.

Men denne storstilte menneskeofringen er bare ikke nok. Blodtørstige lesere krever mer. Og nå foreligger «Marple – tolv nye fortellinger» på norsk. Novellesamlingen har navnet til Agatha Christie, krimdronningen som skapte detektiven Miss Marple, i store bokstaver på forsiden. Men det er, som så mye i dette universet, misvisende.

Historiene er skrevet av de som har fått navnet sitt skrevet med mindre bokstaver, tolv nålevende, kvinnelige forfattere. De har fått i oppdrag å skrive nye mysterier med Christies berømte peppermø som hovedperson.

Spørsmålet om prosjektet er drevet av profittjag, kan vi la ligge for øyeblikket. Om så er, ville det ikke være helt upassende. I Christies univers er pengebegjær et av de aller viktigste motivene for å begå blodige forbrytelser.

Prosjektet er uansett også interessant fordi det tvinger frem noen spørsmål om litterære hovedpersoner som er så berømte at de nærmest er blitt sin egen parodi. Hvem er de, egentlig? Hva er det som gjør at en historie føles som en Miss Marple-historie? Hva er det som gjør at det lugger?

Miss Jane Marple ble første gang sendt ut i verden i novellen «Tirsdagsklubben» i 1927. I nesten femti år fortsatte Agatha Christie å skrive historier om henne. Hun skal ha foretrukket Miss Marple fremfor sin aller mest populære skikkelse, Hercule Poirot.

Den usannsynlige detektiven er basert på en sympatisk idé. Forfatteren hadde lagt merke til at gamle peppermøer ofte ble behandlet som møbler, at de ble oversett og undervurdert. Derfor ville hun gi liv til en peppermø som er den smarteste av alle. Som lykkes i å oppklare mysteriene hun støter på nettopp fordi andre ser på henne som en landsens gammel dame som de må snakke litt sakte til.

Miss Marple har levd hele livet sitt i landsbyen St. Mary Mead. Hun er gammeldags kledd, sees stadig med et strikketøy i hendene, er mild og beskjeden, men en observatør og en sladrehank. Ingenting går under radaren hennes.

En grunntanke i hennes virke som detektiv, om det kan kalles det, er at menneskenaturen er den samme overalt. Å følge med på landsbylivet har gitt Miss Marple nok innsikt i psykologiske spørsmål til at hun kan snuse seg frem til den mest usannsynlige forbryter. Som regel er det en parallell fra nærmiljøet som gjør at det går opp for henne hvem morderen er.

Alle de tolv forfatterne bak «Marple» er nødt til å skue bakover. Agatha Christie skrev fra sin egen tid, selv om romanene knapt kan kalles realistiske. De tolv er nødt til å gjenskape en verden som er blitt en pastisj.

Det varierer hvor vellykkede de er. Men flere av forfatterne klarer ikke å la være å moralisere over rasismen og sexismen i fortiden. Sånt rykker en leser ut av innlevelsen, for det røper avstanden mellom forfatteren og tiden hun skriver om.

Mer overraskende er det likevel at så mange av dem velger å gå inn i hodet til Miss Marple og betrakte mysteriene gjennom hennes øyne. Agatha Christie gir oss bare tilgang til hennes perspektiv ved én anledning, i novellen «Miss Marple Tells A Story».

Det forandrer leseropplevelsen. For når vi benker oss med Christies egne romaner, er det ikke vi, leserne, som er Miss Marple. Vi ser henne utenfra, halser etter, prøver å holde følge.

Tilfredsstillelsen ligger i å oppdage at hun tenkte raskere både enn de andre personene og oss, eventuelt i at vi faktisk var på høyden og hadde gjettet riktig morder. Det siste blir, det skal sies, lettere og lettere jo mer man leser.

Hva sier dette oss? Jo, at den som vil lage en leseropplevelse som ligner en Christie-historie, ikke bare kan blande sammen de samme ingrediensene som hun brukte.

Det er ikke bare å røre sammen mel, melk, egg og sukker for å få en god kake. Og det er ikke bare å kaste inn Miss Marple, et strikketøy, en historie fra St. Mary Mead og en henvisning til nevøen Raymond for at mysteriet skal føles som en klassisk Marple-sak.

Kunsten ligger i måten det hele settes sammen på. Det må, rett og slett, en god konditor til. Her skal det legges til at Christie slett ikke alltid var så suveren selv. En god del av mysteriene hennes kan føles som litt late sjangerøvelser.

Forfatteren og journalisten John Lanchester har påpekt noe interessant om Agatha Christies popularitet. I en artikkel i London Review of Books har han spurt seg om hvorfor Christies bøker har tålt tidens tann såpass godt.

De er, som han påpeker, litterært svakere enn opptil flere samtidige krimforfattere, og mindre ettertenksomme. Moralske dilemmaer og vanskelige spørsmål om rettferdighet plager henne ikke synderlig.

Nettopp dette, mener Lanchester, er hemmeligheten. Christies romaner er gammelmodige. Hennes verden er et sted der godt og ondt finnes. De som gjør noe ondt, får vær så god ta konsekvensene av sine handlinger.

Ikke så mange av leserne som krøller seg sammen i sofaen med en Christie-roman, eller foran en av de mange filmatiseringene, tenker videre over at morderne hun fakker, nærmest uten unntak vil bli hengt. Det er ikke noe forfatteren dveler ved. Det er få tegn på at hun synes det er problematisk.

Den som går inn i komplekse, moralske spørsmål, går inn i sin tid. Den som velger å la være, hever seg, på et vis, over den. Flere av forfatterne bak «Christie» skriver vel så godt som henne de etterligner, men de er sjelden fullt så harde.

Men det kan godt hende de vil kunne tilfredsstille appetitten for koselige mord en stakket stund. For nå er det påske, og det er på tide å finne frem brus og smågodt og krølle seg sammen i sofaen, i påvente av at noen skal dø.