Fin idé, men nå har det gått to år. På tide å trekke ut kontakten?

Som en del av «Kunst i offentlig rom og byutvikling i Hovinbyen» har kunstner Lars Ramberg utviklet lysinstallasjonen TILLIT på Økernsenteret. Verket skulle stå fra 17. januar 2023 og seks måneder frem i tid. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB

Det var en fin idé, men nå har det gått to år.

I begynnelsen var alt riktig. Mange ganger hver dag ser jeg ut stuevinduet mot byen. På morgenen og på kveldene er det mørkt, og byen lyser opp. I en by hvor leiligheter bygges tett, er vi som lever i kanten av Groruddalen, privilegerte. Herfra er det utsyn.

17. januar 2023 ble utsynet lyst opp av et nytt fenomen. En slags jordisk morgenstjerne, tegnet av hvite, bleke led-lys. Noen hadde skrudd på caps lock og skrevet TILLIT på Økernsenteret.

Det ordløse ved byen forsvant til fordel for noe meningsbærende. Det var der morgenen etter. Og morgenen etter det.

For et artig påfunn! tenkte jeg. I en uke. Et godt ord! Ordet satte i gang samtaler ved middagsbordet. De som besøkte oss, kommenterte det. Naboene snakket om det. Etter hvert kunne femåringen lese det.

I begynnelsen var alt ved dette riktig, ordet ga mening.

Så gikk tiden

For TILLIT er så viktig, ja, sannelig er det det. Mellom foreldre og barn, mellom to som elsker hverandre, mellom naboer, i et lokalsamfunn, mellom befolkning og politikere. Ja, til og med når mange av oss folder hendene og overgir oss til noe større.

Kunstneren som står bak verket, Lars Ramberg, sa til Aftenposten: «Tillit er selve limet mellom oss mennesker.» Det er sant.

Det var sant morgenen etter. Og uken etter. Og måneden etter. TILLIT er viktig og verdt å snakke om. Vi snakket litt videre om det. Rundt middagsbordet. Med naboene. Viktig.

Men etter hvert endret noe seg.

Når mister ord sin kraft? Når blir et kunstverk til en klisjé? Når er en sang utslitt? I små og store samtaler må ord velges med omhu. Tolkninger må utfordres og nytolkes. Hver dag leter vi etter ny mening. Samtalen må videre til nye temaer. Hver generasjon må finne sitt eget språk, sin egen fortelling, sitt eget soundtrack.

Livet gikk videre, og TILLIT var fortsatt lim, det var sant, men familien begynte etter hvert å gå lei av det lysende ordet slik man går lei av en sang som blir en landeplage. Hvor mange andre opplevde det samme? Hvor lenge skulle ordet lyse?

Etter noen måneder googlet jeg. På hjemmesiden til Oslo kommunes kunstsamling sto det: «Som del av kunstneroppholdet har Ramberg utviklet lysinstallasjonen TILLIT som vises i Økernsenteret fra 17. januar 2023 og seks måneder frem i tid.»

Ok, seks måneder. Det er en rimelig tid.

Fra meningsfyllt til klisjé

Så telte vi ned mot 17. juli. Men da vi kom tilbake etter sommerferien 2023, gikk opp i stua og kikket utover byen, var ordet fortsatt der. Hvem kan vel få nok av oppmerksomhet? Var noen på Økern blitt litt for glad i sin egen idé?

Det kan skje hvem som helst. En tanke fester seg litt for godt. En tolkning av hverdagen og verden kan stivne til en trang boks som skal tres nedover alle flertydige fenomener. Vi har vel alle møtt noen som kommer med én ferdig grunnforklaring inn i alle samtaler. Verden er kompleks, men ordene er til tider fristende enkle.

Byen er flertydig. TILLIT tolker byen, livet, verden. En stund tilfører det noe nytt. Men hvor lenge gir det mening å la ord lyse med caps lock? Skriv VERSÖHNUNG (forsoning) i Berlin, AMOUR (kjærlighet) i Paris, UNION i Brussel.

God kunst kan nytolkes og bli relevant igjen og igjen. Har et enkeltord i store bokstaver samme potensial? Alle dypt meningsfulle ord blir etter hvert til klisjeer. For verden er åpen og flertydig – et enormt rom for å tolke og nytolke. Byen må leses og formuleres på nytt og på nytt.

Hver dag, en strøm av øyeblikk, en million nye fotspor i snøen, møter som ingen kunne ha forutsett. Hver dag skapes noe nytt, tenkes nye tanker. Enhver som setter ord på dette, risikerer å forminske det – å formulere noe platt.

Bring inn noe nytt

Vi må snakke om TILLIT, men også kjærlighet, tro, håp, forsoning. Også om løgner, likegyldighet og død. Byen er ikke banal, den er ikke lukket og entydig. Den møter oss som et åpent landskap og en åpen tid, klar til å formes og tolkes av alle som gjester den.

TILLIT er et godt ord, skrevet med de beste intensjoner og sikkert videreført med de samme gode intensjonene. Men hver gang jeg de siste ukene har sett ut stuevinduet, har jeg tenkt: Nå må kanskje noen snart prøve å si fra på en ok måte. Ikke for å bestemme, men for å bringe noe nytt inn i samtalen om og tolkningen av dette fenomenet.

Det var en fin idé, men nå har det gått to år. Kanskje er stillheten og det ordløse blitt langt mer forfriskende. Er det tid for noen å trekke ut kontakten?