Fikk slag som 33-åring: – Kjente ikke kroppen igjen

– Jeg var sliten, men tenkte jeg var småbarnsmor og hadde en hektisk hverdag, sier Elisabeth Ripegutu Vike (41).

Den kvelden i 2017 følte hun seg ikke i form.

Mens hun sto og pusset tennene, kjente hun en plutselig nummenhet i ansiktet. Følelsen strålte ut i hendene, og munnviken hang.

Hun ble redd da hun kjente igjen symptomene.

Så forsto hun at hun måtte handle fort.

– Da jeg skulle si ifra til mannen min, klarte jeg ikke å prate. Det var veldig skummelt, sier hun.

At hun skulle oppleve det så tidlig i livet, kom som et sjokk.

– Ikke i min villeste fantasi hadde jeg tenkt at jeg skulle være hjerneslagpasient i begynnelsen av 30-åra, sier Vike.

Elisabeth lærte strategier for å leve med skadene etter hjerneslaget, blant annet på Sunnaas.

Hun er en av flere slagrammede som deler sin erfaring i en ny bok som skal være en guide for andre som opplever hjerneslag eller traumatisk hjerneskade.

Klarte ikke å lage middag

Etter tre måneder på sykehus og rehabilitering på Kysthospitalet, skulle Elisabeth hjem.

Hun gledet seg til å være sammen med barna på tre og seks år igjen.

Men livet var snudd på hodet.

Hjernen klarte ikke å fokusere. Lys og lyder ble forstyrrende, og hun opplevde en overveldende trøtthet som ikke ga seg.

Å lage middag ble en lang rekkefølge av oppgaver som hun ikke alltid greide.

Mange dagligdagse plikter måtte hun også overlate til mannen eller få hjelp fra familie og venner.

– Jeg ble veldig frustrert og lei meg. Man kjenner ikke kroppen igjen. Det er litt av utfordringen. Man tror at man skal klare ting som før. Det føles umulig å gjøre oppgaven på samme måte, sier hun.

Vanskelig å lese tekst

Når hjernen er skadet etter slag, klarer du ikke å ta inn informasjon på samme måte, forklarer Lin Iren Giske Andersen som er forfatter av boka «Hjernesnurr».

Hun var journalist og kommunikasjonsrådgiver da hun selv fikk hjerneslag.

Plutselig klarte hun ikke å lese et kort avsnitt og huske hva det handlet om.

– Det hjelper ikke å gi slagrammede et tettskrevet ark og si «les dette, her står det mye god informasjon», sier hun.

Samtidig er det mange spørsmål om livet videre, mener Andersen.

Sterke farger, humor, illustrasjoner og lyd kan hjelpe fordi det trigger hukommelsen, påpeker hun.

– Man må kommunisere på en annen måte enn med personer som har brekt en arm eller bein, sier hun.

Behov for mer kunnskap

Hvert år rammes rundt 12.000 personer av hjerneslag.

Helsedirektoratet ser at det trengs mer kunnskap og tiltak om kognitive vansker som følge av slaget.

Mange trenger rett og slett måter å lære seg å leve på nytt, forteller avdelingsleder i Helsedirektoratet, Helga Katharina Haug.

– Når du har fått hjerneslag, er det områder av hjernen som er skadet. Da må du ha nye strategier for å klare å mestre hverdagen, sier hun.

En nasjonal anbefaling om dette har vært ute på høring og skal publiseres før jul.

– Helsepersonell skal lære den enkelte å få til hverdagen igjen, sier hun.

Å finne ut hva som er vanskelig for den enkelte pasienten, og legge en trinnvis plan for å klare dette, er en del av strategien.

Dramatisk endring

Konsentrasjon og oppfattelse kan være vanskelig etter hjerneslag, forklarer overlege og nevrolog ved Kysthospitalet, Edith Fahre.

Mange slagrammede får rehabilitering på spesialsykehuset i Stavern.

– Hjernen har mye å jobbe med og har ikke alle sine ressurser tilgjengelig. Derfor blir det krevende med mange inntrykk samtidig, planlegging eller å forstå språk, sier hun.

Et hjerneslag er en dramatisk endring i livet, understreker Fahre.

Evner som å gå, snakke og spise, klarer man kanskje ikke uten videre.

– Det er en omstilling, og man må jobbe med å mestre dette på nye måter. Vi ser at trening gir resultater, og pasientene blir bedre, sier hun.

Bedre med tida

Åtte år etter hjerneslaget har Elisabeth Ripegutu Vike fortsatt usynlige skader, som fatigue.

Sakte, men sikkert har hun fått tilbake mye av livet.

På Sunnaas sykehus lærte hun flere verktøy for å leve på en annen måte.

Å sette grenser for sosialt samvær er noe av det hun har måttet øve på.

God planlegging av aktiviteter er et annet eksempel. Hun bruker klokkealarm for å huske avtaler og gjøremål.

Nå kjenner Elisabeth at rehabiliteringen ikke tar all plass i livet.

– Det har vært tøft, men jeg har funnet verktøyene som hjelper, og det gjør hverdagen lettere, sier hun.