4 days ago
1
Foto: Kristoffer Kumar/VGTVSeks smertepasienter står frem for å gi ansikt til en av Norges største pasientgrupper. De fortjener respekt, ikke feilaktige påstander om forskning.
Publisert: 03.09.2025 17:11
Deltagerne i dokumentaren «Harald og sytepavene» er ikke en del av et forskningsprosjekt. Påstanden om at de er det, skader pasientene og debatten om hvordan vi best kan hjelpe mennesker med langvarige smerter – en av Norges største pasientgrupper.
I et debattinnlegg i Aftenposten 31. august ble det påstått at pasienter fra et forskningsprosjekt er brukt i dokumentaren på VGTV. Det stemmer ikke.
Metoden som brukes i dokumentaren, er én av flere behandlinger vi har god erfaring med i klinisk praksis. Samtidig er det viktig å skille dette fra forskning: Det stemmer at en av våre leger har startet et doktorgradsprosjekt for å undersøke denne relativt nye og lovende behandlingsmetoden som vises frem i dokumentaren, men studien har ikke startet, og ingen pasienter er inkludert.
Å fremstille deltagerne som forskningspasienter er en alvorlig feil. Forskning er underlagt strenge etiske regler for å beskytte pasientene.
Når det sås tvil om dette uten grunn, kan det svekke tilliten både til forskningen og helsetjenesten. Det kan også gjøre det vanskeligere å rekruttere pasienter til studier som faktisk kan gi ny kunnskap og bedre behandling.
De skal ha respekt
Dokumentaren viser seks typiske smertepasienter fra vår poliklinikk. De har levd med langvarige og livsbegrensende smerter. Dokumentaren viser at dette er vanlige mennesker som ofte lider i det stille. De har gjort alt som kan forventes at pasienter forsøker, uten at situasjonen er blitt bedre.
De seks deltagerne i dokumentaren velger å blottlegge seg selv for å gi mennesker med langvarige smerter et ansikt i offentligheten. Nå står de frem for å vise at det likevel kan finnes håp og muligheter. Det skal de ha ros og respekt for, ikke mistillit.
Hvorfor en debatt er nødvendig
Vi trenger en åpen og konstruktiv debatt om mennesker med langvarige smerter fordi:
- De er blant de største pasientgruppene i Norge
- De har et av de mest alvorlige funksjonstapene
- Fagmiljøet i Norge er lite og mangler ressurser til å møte behovet
- Samfunnskostnadene er enorme, ca. 120 milliarder kroner årlig
For den enkelte betyr dette ofte å falle ut av arbeidslivet, miste sosialt nettverk, aldri få fri fra smerten og miste meningen med livet. For samfunnet betyr det økte utgifter til sykepenger, uføretrygd og helsetjenester, samt tapte inntekter når mennesker ikke får brukt evnene sine.
Tre premisser vi må være enige om
Smerte er alltid en opplevelse produsert i hjernen. En fot eller en rygg kan ikke «kjenne» smerte. Det er hjernen som tolker signaler og skaper opplevelsen. Derfor kan to mennesker med samme skade oppleve ulik smerte. Det finnes dermed ikke ekte og uekte smerte. Om noen sier de har vondt, så har de vondt.
Hode og kropp henger sammen. Språket vårt skiller mellom fysiske og psykiske plager, men dette er kunstig. Stress, sorg og sosiale hendelser kan alle forsterke og skape smerteopplevelser på samme måte som kroppslige skader. Smerte er smerte, uansett årsak.
Endring krever tid og struktur. Å endre smerteopplevelser krever gjentatte erfaringer som bryter med gamle forventninger. Det handler ikke om å tenke positivt, men om systematisk trening av hjernen og resten av kroppen over tid.
Metoden i dokumentaren er ett verktøy, men ikke det eneste. Deltagerne har vært gjennom et krevende program og en mental og kroppslig endringsprosess. Alle må følge opp det de har lært i tiden etter behandlingen, men på lengre sikt blir noen helt friske, mens andre trenger å bruke verktøyene mer aktivt i hverdagen.
Flytt debatten dit den hører hjemme
Langvarige smerter rammer hundretusener av nordmenn. Disse menneskene er ikke sytepaver. De trenger å bli sett, trodd og møtt med den beste kunnskapen vi har.
Derfor må vi bruke debatten til å bygge tillit og finne løsninger. Smertebehandling må opp på den politiske dagsordenen.
English (US) ·