Fascinerende å se norsk oljepolitikk utenfra

KRONIKK: Å komme fra Storbritannia og se norsk oljepolitikk utenfra er fascinerende. Forskjellene blir stadig større.

Demonstrasjon utenfor Norges ambassade i London. Den britiske regjeringen ga seg i Rosebank-saken, Equinor vil kjempe videre for utbygging. Foto: Talia Woodin Photography/NTB

Begge landene har et arbeiderparti i regjering, og offentlig debatt om energipolitikk og strømpriser. Dessuten har vi begge en kyst mot Nordsjøen, og vi har i flere tiår utnyttet de enorme olje- og gassressursene der.

Men de siste månedene har det vært store forskjeller i hvordan de to landene ser på sitt fremtidige forhold til Nordsjøen.

Ingen nye letelisenser

I Storbritannia ble det i juli valgt en ny regjering som har forpliktet seg til å stanse utdelingen av lisenser for å lete etter mer olje og gass, og bidra til en rettferdig omstilling for oljearbeidere i Nordsjøen.

Energiminister Ed Miliband uttalte nylig at den «sentrale lærdommen» av energikrisen pga. Russlands invasjon av Ukraina, er at Storbritannia har «betalt en høy pris for vår eksponering mot fossilt brensel». Han sa at den beste måten å beskytte det britiske folk mot svingningene i globale energimarkeder på, er å gjøre oss mindre avhengige av olje og gass, og i stedet utnytte Storbritannias rikelige tilgang på fornybare energiressurser.

Behovet for en rask overgang bort fra fossilt brensel, og en slutt på nye letelisenser, ble også understreket av den britiske utenriksministeren, David Lammy. I en tale beskrev han klimakrisen som «den mest dyptgripende kilden til global uro», og han understreket hvor viktig tiltak mot klimaendringene er for Storbritannias sikkerhet og velstand.

Det er fascinerende hvordan regjeringen i Storbritannia snakker om å kvitte seg med dyr gass, mens den norske ser ut til å mene at norsk gass er uunnværlig.

Klimapolitikk vinner stemmer

Den andre lærdommen fra det nylige valget er at man ikke vinner stemmer på å svekke klimapolitikken. I et forsøk på å ta igjen Labours forsprang på meningsmålingene før valget, annonserte det konservative partiet mer olje- og gassboring og gikk tilbake på sine klimaløfter. Valgresultatet gjorde det klart at denne strategien ikke førte fram. Labour gikk til valg på en plattform der det å gjøre Storbritannia til en supermakt innen ren energi var et sentralt løfte til velgerne. I alle valgkretser, unntatt to, sa et flertall av velgerne at vi må gå raskere fram – ikke saktere – for å takle klimakrisen.

Selv om detaljene i nordsjøpolitikken ennå ikke er helt på plass, har Labour-regjeringen i Storbritannia sendt ut noen klare signaler. Blant annet har den gitt etter i en rettssak mot oljefeltet Rosebank – Storbritannias største uutnyttede felt, i hovedsak eid av Equinor – anlagt av min organisasjon, Uplift. Regjeringens beslutning ble understøttet av en nylig avgjørelse i Storbritannias høyesterett, som bekreftet at utslippene fra forbrenning av olje og gass i foreslåtte felt må tas med i enhver miljøvurdering av feltet.

Equinor har nå valgt å kjempe mot oss i retten for å få bygge ut Rosebank, selv om den britiske regjeringen har sagt seg enig i at beslutningen om å godkjenne dette enorme feltet var ulovlig.

Trygg fremtid – eller mer fossilt?

Den britiske regjeringens holdning står i sterk kontrast til den norske regjeringens entusiasme for ny olje- og gassproduksjon. I direkte motsetning til den britiske regjeringens tilnærming i vår rettssak mot Rosebank-feltet har den norske regjeringen ikke bare anket Oslo tingretts avgjørelse om å oppheve tillatelsene til tre oljefelt, den har også sluttet helhjertet opp om oljeselskapene som forsøker å minimere konsekvensene av rettens avgjørelse.

Da jeg gikk rundt i Oslo, fant jeg det vanskelig å forene denne fremferden med den gode verdensborgeren som Norge hevder å være – og er. Hvordan kan et land som krever raskere globale klimatiltak, ignorere bevisene på at vi ikke kan utvikle nye olje- og gassressurser hvis vi skal holde oss innenfor trygge grenser for klimaendringer?

Argumentet jeg ofte hørte var at norsk olje og gass er redningen for Europas energisikkerhet. Men det er fornybar energi som gir langsiktig trygghet. Dessuten: Hva slags sikkerhet kan vi realistisk sett forvente på en glovarm planet? Når vi allerede har nok olje, gass og kull i produksjon til å overskride de internasjonalt avtalte klimagrensene, er det dypt uansvarlig å helle mer bensin på bålet.

Norge blir nå stadig mer isolert blant sine naboer rundt Nordsjøen. Danmark har stoppet nye olje- og gasslisenser og har ledet an i utviklingen av fornybar energi. Storbritannia er i ferd med å slutte seg til disse rekkene.

Spørsmålet er nå hvor lang tid det vil ta før Norge – som normalt er et land som leder an – gjør det samme.

• Kronikkforfatteren Tessa Khan er en britisk menneskerettsadvokat og juridisk klimaaktivist som er admininstrerede direktør i klima- og naturvernorganisasjonen Uplift. Hun var med på å starte organisasjonen Climate Litigation Network (Nettverk for klimarettssaker), som har støttet klimaaktivister i søksmål i Canada, Nederland, New Zealand, Pakistan, Sør-Korea og Norge. (Red.mrk.)