«Får hodet mitt til å boble av ideer og tanker»

2 hours ago 3



Vårt forhold til klær er nært og intimt. Noen av oss har en levende interesse for å kle oss, og bruker mye tid, penger og lidenskap på det, mens andre bare drar på seg noen gamle greier de har liggende.

Men uansett er vi alle sammen nødt til, stort sett hver eneste dag i livet, å iføre oss en eller annen form for plagg eller gevanter.

Stemoderlig plassering

Det nære forholdet mellom klær og kropp brytningen mellom det vakre og vemmelige, det hverdagslige og det spektakulære danner utgangspunktet for Nasjonalmuseets utstilling «Hinsides kroppen», der verk av fire unge motedesignere presenteres.

På vei inn i utstillingen kjenner jeg meg takknemlig for at museet rydder plass til klesdesign på denne måten.

Og det er nok derfor jeg også blir litt skuffet over den stusslige plasseringen utstillingen har fått.

Bilde fra utstillingen «Hinsides kroppen» ved Nasjonalmuseet.

STEMODERLIG BEHANDLING: Det er ikke tvil om at disse ulike, sterke formuttrykkene nok kunne fortjent mer luft og rom omkring seg. Jeg synes også det veldige stillaset som prosjektene er montert inni, stjeler svært mye av den visuelle oppmerksomheten.

Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet

Mot en av de vakre natursteinsveggene i foajeens vrimleområde er de fire prosjektene montert ganske tett, på rekke og rad, innenfor et gigantisk stillas.

Litt fint er det jo at utstillingen slik sett kan sees uten å løse billett.

Men det at den ikke vies en egen sal inne i selve museet, gir likevel en følelse av at prosjektet ikke tas helt på alvor.

Bilde fra utstillingen «Hinsides kroppen» ved Nasjonalmuseet.

MYKE SKILT: Flere designere har forelsket seg i tanken om myke skilt. I denne sammenhengen blir disse hvite puteskiltene i front også noe som tar litt fokus fra arbeidene. Hvis man vil skape «myke» skilt, er det nok en bedre idé å utforme dem i naturmaterialer som tre, eller velge mer menneskelige fonter, istedenfor å faktisk skape puter ut av dem. Jeg synes ofte slike tekstilskilt gir et litt formløst preg. Men dette er selvsagt bare pirk og detaljer.

Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet

På enden av stillaset er det montert en stor skjerm, der fire presentasjonsfilmer går i loop. Her får vi innblikk i designernes refleksjoner og prosesser.

Om vind og klesmessig maktspråk

Den første designeren, norske Jennie Steen, er inspirert av hvordan klær iblant, når man sykler eller løper, kan fylles med vind.

Bilde fra utstillingen «Hinsides kroppen» ved Nasjonalmuseet.

SYKKELKLÆR: Jennie Steen henter inspirasjon fra hvordan klær når man sykler kan fylles med vind, og ta helt nye former. Som regel designer vi sykkelklær som gir minst mulig luftmotstand, men Steens sykkeljakke er designet for å blåse seg opp som en ballong, og slik bli til en skulptur, eller et levende bilde.

Foto: Jennie Steen / Nasjonalmuseet

I filmen ser vi en gigantisk sykkeljakke hun har skapt.

Den er nesten som et lite spinnakerseil, der formålet virkelig ikke er å komme effektivt fra a til b, men å skape en spektakulær og merkverdig opplevelse i hverdagen både for den som sykler, og for de forbipasserende.

I utstillingen viser hun kun noen store, hvite ballonger av en type vindtett tekstil der kroppene er byttet ut med elektriske vifter.

Bilde fra utstillingen «Hinsides kroppen» ved Nasjonalmuseet.

VINDFULLT: Her har Jennie Steen sydd sine strukturer av et helt tettvevd og vindtett stoff. Akkurat slik disse ballongene fremstår i utstillingen er ikke så veldig spennende eller for så vidt så veldig originale, men jeg liker Jennie Steens refleksjoner knyttet til vinden som et formgivende element.

Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet

Danske Tilde Herold er opptatt av om det finnes noe slikt som et feminint motespråk som signaliserer makt uten å trekke veksler på maskuline kleskoder.

I formidlingsfilmen ser vi hvordan Herold blant annet utforsker hvordan man kan fremheve de myke kvinneformene, uten samtidig å gjøre kvinnen til objekt.

Bilde fra utstillingen «Hinsides kroppen» ved Nasjonalmuseet.

KLÆR OG MAKT: Tilde Herold er opptatt av at vi har en tendens til å tenke at mektige kvinneklær er ensbetydende med feminiserte varianter av mannsdressen. Og det har hun jammen rett i. Når jeg ser for meg kvinnelig maktantrekk, er det jo nettopp en streng dressliknende drakt jeg tenker på, gjerne med for eksempel slips eller skulderputer.

Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet

Formidlingsfilmenes rolle

Når det gjelder disse to nevnte prosjektene, er det refleksjonene, objektene og uttrykkene som vises i filmene som jeg særlig synes er spennende.

Objektene som vises på utstillingen, er ikke visuelt interessante nok i seg selv.

Her burde man nok vurdert å hente inn flere elementer fra filmene i den fysiske utstillingen, som Steens eksentriske sykkeljakke, og Herolds plasskrevende, blodrøde kjole i håndfarget silke.

Når det gjelder finske Ruusa Vuori og tysk-nigerianske Miriam Scheller, så står deres respektive prosjekter mer på egne ben som visuelle uttrykk.

Bilde fra utstillingen «Hinsides kroppen» ved Nasjonalmuseet.

AFROPÄISCH: Som delvis tysker og delvis nigerianer snakker Scheller om det krevende i å være «afropäisch»: en som faller mellom to stoler når det gjelder tilhørighet. En som verken er svart nok eller hvit nok. Selve skulpturene hun har skapt er ganske enkle, og nesten banale i formen, men når hun ikler dem de elastiske strikkede tekstilene forvandles de til mektige og talende formuttrykk.

Foto: Sven Rivera / Nasjonalmuseet

Ruusa Vuori er opptatt av plagget som en utvidelse av intimsfæren. Hun har blant annet skapt en fascinerende tubekjole med ballerinaskjørt av stry, som er den groveste formen for linfiber som brukes til for eksempel sekkestrie eller hyssing.

Av en finere lintråd har hun skapt et skjørt i elastisk strikket stoff. Det er som en truse som har vokst og blitt til et omfangsrikt skjørt.

Jeg liker de talende brytningene mellom det storslagne fjonge, og det svært kroppslige som vipper over i noe nesten ekkelt intimt.

Bilde fra utstillingen «Hinsides kroppen» ved Nasjonalmuseet.

KUNST AV ARV: Russo Vuori har arvet store mengder lin fra bestemoren sin, som er dyrket frem av generasjoner av kvinner før henne igjen. Dette materialet bruker hun på ulike spennende måter i prosjektene sine. Linplanten danner utgangspunkt for mange ulike typer tekstiler, fra den aller fineste lintråd som vi kjenner fra klassiske damaskduker, til den groveste sekkestrie. Det er denne groveste stry-varianten som ser ut til å være brukt i det store, grove skjørtet. Det andre finmaskede plagget er kantet med en gren bandasjert med skinnende rosa sportstape. Jeg liker den rare brytningen mellom den organiske kvisten og den medisinske bandasjen. Som om hun vil understreke det sårbare og kroppslige i uttrykket. Spenningen mellom de kalde utstillingsdukkene og varmen og sanselikhetene i materialene er også virkningsfull.

Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet

Mellom kategoriene

Det fjerde og aller mest skulpturelt interessante uttrykket er Miriam Schellers undersøkelser av klær og kropp som uttrykk for identitet og tilhørighet.

Hun er opptatt av klær som et ekstra lag hud.

Bilde fra utstillingen «Hinsides kroppen» ved Nasjonalmuseet.

STRIKKE-TRIKS: Miriam Schellers strikketeknikk er fascinerende. Har hun strikket med tynt overspunnet ullgarn, antakeligvis med ganske tykke pinner, noe som skaper en veldig elastisk tekstil. (At tråden er overspunnet betyr at den er spunnet mye mer enn det som er nødvendig, og det er så mye spinn eller snurr i tråden at stoffet får en egenartet elastisitet.) Strikking er i det hele tatt en fantastisk, dynamisk teknikk. Hvis du ser for deg at du knytter et fiskegarn er det hele tiden knuter som binder og stopper tråden, men i strikking flyter trådene og alt er i bevegelse. Slik sett er denne strikketeknikken veldig godt egnet til å skape klær som er som et ekstra hudlag, slik Scheller gjerne vil.

Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet

Scheller har skapt enkle skulpturer av kropper i ulike positurer som er ikledd elastiske, strikkede ulltekstiler.

Spillet mellom de harde skulpturene og de myke og skjøre tekstilene som stedvis er tett strikket, men som andre steder løser seg opp i myke laser, er vakkert og uttrykksfullt.

Selv om plasseringene av disse prosjektene ikke er ideell, og jeg gjerne kunne ønsket meg mye mer luft og rom rundt hvert enkelt verk, er «Hinsides kroppen» likevel en utstilling som virkelig får det til å boble i hodet mitt av spørsmål, tanker og ideer.

Jeg liker at disse prosjektene nekter å la seg felle inn i noen klar kategori: Dette er ikke klesdesign skapt for produksjon eller bruk, men heller ikke kunst.

Mer tenker jeg på det som en type tekstile refleksjoner knyttet til klær og kropp. De fire designerne befinner seg i et undersøkende felt.

Det er ingen av dem som forsøker å gi oss noen klare svar. Men utstillingen reiser en hel del kloke og interessante spørsmål.

Publisert 25.11.2024, kl. 12.17

Read Entire Article