Vårt forhold til klær er nært og intimt. Noen av oss har en levende interesse for å kle oss, og bruker mye tid, penger og lidenskap på det, mens andre bare drar på seg noen gamle greier de har liggende.
Men uansett er vi alle sammen nødt til, stort sett hver eneste dag i livet, å iføre oss en eller annen form for plagg eller gevanter.
Stemoderlig plassering
Det nære forholdet mellom klær og kropp – brytningen mellom det vakre og vemmelige, det hverdagslige og det spektakulære – danner utgangspunktet for Nasjonalmuseets utstilling «Hinsides kroppen», der verk av fire unge motedesignere presenteres.
På vei inn i utstillingen kjenner jeg meg takknemlig for at museet rydder plass til klesdesign på denne måten.
Og det er nok derfor jeg også blir litt skuffet over den stusslige plasseringen utstillingen har fått.
Mot en av de vakre natursteinsveggene i foajeens vrimleområde er de fire prosjektene montert ganske tett, på rekke og rad, innenfor et gigantisk stillas.
Litt fint er det jo at utstillingen slik sett kan sees uten å løse billett.
Men det at den ikke vies en egen sal inne i selve museet, gir likevel en følelse av at prosjektet ikke tas helt på alvor.
På enden av stillaset er det montert en stor skjerm, der fire presentasjonsfilmer går i loop. Her får vi innblikk i designernes refleksjoner og prosesser.
Om vind og klesmessig maktspråk
Den første designeren, norske Jennie Steen, er inspirert av hvordan klær iblant, når man sykler eller løper, kan fylles med vind.
I filmen ser vi en gigantisk sykkeljakke hun har skapt.
Den er nesten som et lite spinnakerseil, der formålet virkelig ikke er å komme effektivt fra a til b, men å skape en spektakulær og merkverdig opplevelse i hverdagen – både for den som sykler, og for de forbipasserende.
I utstillingen viser hun kun noen store, hvite ballonger av en type vindtett tekstil der kroppene er byttet ut med elektriske vifter.
Danske Tilde Herold er opptatt av om det finnes noe slikt som et feminint motespråk som signaliserer makt uten å trekke veksler på maskuline kleskoder.
I formidlingsfilmen ser vi hvordan Herold blant annet utforsker hvordan man kan fremheve de myke kvinneformene, uten samtidig å gjøre kvinnen til objekt.
Formidlingsfilmenes rolle
Når det gjelder disse to nevnte prosjektene, er det refleksjonene, objektene og uttrykkene som vises i filmene som jeg særlig synes er spennende.
Objektene som vises på utstillingen, er ikke visuelt interessante nok i seg selv.
Her burde man nok vurdert å hente inn flere elementer fra filmene i den fysiske utstillingen, som Steens eksentriske sykkeljakke, og Herolds plasskrevende, blodrøde kjole i håndfarget silke.
Når det gjelder finske Ruusa Vuori og tysk-nigerianske Miriam Scheller, så står deres respektive prosjekter mer på egne ben som visuelle uttrykk.
Ruusa Vuori er opptatt av plagget som en utvidelse av intimsfæren. Hun har blant annet skapt en fascinerende tubekjole med ballerinaskjørt av stry, som er den groveste formen for linfiber som brukes til for eksempel sekkestrie eller hyssing.
Av en finere lintråd har hun skapt et skjørt i elastisk strikket stoff. Det er som en truse som har vokst og blitt til et omfangsrikt skjørt.
Jeg liker de talende brytningene mellom det storslagne fjonge, og det svært kroppslige som vipper over i noe nesten ekkelt intimt.
Mellom kategoriene
Det fjerde og aller mest skulpturelt interessante uttrykket er Miriam Schellers undersøkelser av klær og kropp som uttrykk for identitet og tilhørighet.
Hun er opptatt av klær som et ekstra lag hud.
Scheller har skapt enkle skulpturer av kropper i ulike positurer som er ikledd elastiske, strikkede ulltekstiler.
Spillet mellom de harde skulpturene og de myke og skjøre tekstilene som stedvis er tett strikket, men som andre steder løser seg opp i myke laser, er vakkert og uttrykksfullt.
Selv om plasseringene av disse prosjektene ikke er ideell, og jeg gjerne kunne ønsket meg mye mer luft og rom rundt hvert enkelt verk, er «Hinsides kroppen» likevel en utstilling som virkelig får det til å boble i hodet mitt av spørsmål, tanker og ideer.
Jeg liker at disse prosjektene nekter å la seg felle inn i noen klar kategori: Dette er ikke klesdesign skapt for produksjon eller bruk, men heller ikke kunst.
Mer tenker jeg på det som en type tekstile refleksjoner knyttet til klær og kropp. De fire designerne befinner seg i et undersøkende felt.
Det er ingen av dem som forsøker å gi oss noen klare svar. Men utstillingen reiser en hel del kloke og interessante spørsmål.
Publisert 25.11.2024, kl. 12.17