EU-kommisjonen mener den norsk barneloven er EØS-stridig

Saken EFTA-domstolen nå skal avgjøre, springer ut av en sak som er til behandling til Borgarting lagmannsrett. Bakteppet er samlivsbruddet mellom to foreldre med felles barn. Nå ønsker kvinnen, som har den daglige omsorgen for barnet, å flytte fra Oslo til København.

Barnets far motsetter seg dette, og har gått til sak. Oslo tingrett kom i fjor til at kvinnen ikke hadde lov til å flytte ut av landet, blant annet på grunnlag av vurderingen til en barnepsykolog. Barneloven § 40 sier at «dersom foreldra har foreldreansvaret saman, må begge samtykkje til at barnet skal flytte ut av landet eller ta opphald utanfor landet utover stuttare utanlandsferder».

Kan flytte langt – men innenlands

Barnefaren har anket saken til Borgarting lagmannsrett, som i juni besluttet å forelegge saken for EFTA-domstolen. Spørsmålet er om Norge har rett til å ha en slik regel om flytting til utlandet, når vi ikke har en tilsvarende regel for flytting innenlands. Konsekvensen av dagens regel er at moren står fritt til å flytte til for eksempel Finnmark, men ikke rett over grensen til Sverige eller Danmark. 

I forbindelse med behandlingen i EFTA-domstolen, har Island og Ungarn sendt inn skriftlig innlegg til støtte for den norske lovregelen. ESA og Kommisjonen, derimot, mener regelen er EØS-stridig.

ESA skriver i sitt skriftlige innlegg at det isolert sett ikke er et EØS-problem å ha en regel som forbyr en forelder å flytte uten den andre forelderens samtykke. Men, skriver ESA:

«such a restriction must be proportionate and consistent in nature with comparable domestic situations. Sections 37 and 40 of the Norwegian Children Act appear to fall short of that requirement as they always require approval for relocations across borders within the EEA, but never domestically, even when such relocations result in substantial changes to a child’s circumstances.»

EU-kommisjonen er av samme oppfatning, og skriver at kravet om forholdsmessighet «is not (...) fulfilled in a case where the obligation to obtain consent applies exclusively to relocation to another EEA State without applying to relocation within the EEA State concerned».

Vil kreve lovendring

Skulle EFTA-domstolen gi moren medhold, slik EU-kommisjonen ber om, vil norske myndigheter med andre ord enten måtte tillate at foreldre kan flytte hvor som helst i EØS-området uten den andre forelderens samtykke, eller innføre en eller annen form for generell begrensning, som gjelder også internt i Norge.

Barnefarens prosessfullmektig, Gjermund Mathisen fra Kvale, mener saken reiser et prinsipielt spørsmål om forholdet mellom fri bevegelighet for arbeidstakere i EØS, og det grunnlovfestede hensynet til barnets beste.

– Det følger av barnekonvensjonen og av Grunnloven § 104 at ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Spørsmålet er om EØS-avtalen krever at dette likevel må avveies mot en forelders frie bevegelighet som arbeidstaker og ønske om å flytte til en annen EØS-stat, for å ta arbeid der. Satt på spissen er det et spørsmål om fri bevegelighet eller grunnleggende rettigheter skal gå foran i tilfelle konflikt, sier Mathisen.

Venter på dom

Barnets mor representeres av Johanne Førde fra Schjødt.

– I likhet med ESA og EU Kommisjonen mener vi den norske barneloven er i strid med EØS-retten. Barneloven skiller mellom flytting i landet og ut av landet, uavhengig av hvordan flyttingen faktisk påvirker barnets mulighet til samvær med begge foreldrene. Dagens regulering er inkonsistent gjennomført, og ikke nødvendig for å oppnå de formålene den er ment å ivareta, sier Førde.

Muntlig høring i saken ble gjennomført 1. oktober, men det er ennå ikke opplyst når dommen blir kunngjort.