Ettåringen får ikke barnehageplass før om et halvannet år. Hva gjør du?

KRONIKK: Du har fått jobb. Du kjenner på spenning og lettelse – endelig skal hverdagen begynne igjen etter permisjonen. Men så kommer beskjeden: det finnes ingen barnehageplass.

Barnehage er infrastruktur. Det er like viktig for økonomien som veier og strøm. Foto: Shutterstock

Barnet ditt er over ett år, dere har søkt i god tid, men likevel får dere først plass om halvannet år. Hva nå?

Jeg har nylig flyttet hjem til Norge etter 14 år i Danmark. Jeg har fått jobb. Jeg har to barn. Ett av dem skal begynne i barnehage, men vi har ikke fått plass.

Er dette virkelig normalen i dagens Norge? At man må si nei til arbeid fordi man ikke får barnehageplass?

Systemet virker rett og slett ikke rigget for at foreldre faktisk skal kunne jobbe.
Til sammenligning med vårt naboland Danmark, søker man der barnehageplass så snart barnet får personnummer. Kommunen har lovpålagt plikt til å tilby plass innen tre måneder.

Løpende opptak i Danmark

Det er løpende opptak, og både kommunale og private barnehager er regulert med krav til sikkerhet, bemanning, utdanning og tilsyn, også dagmammaer. Foreldre kan velge, og de kan stole på at tilbudet er trygt.

I Norge er det annerledes. Det er kun ett hovedopptak i året, og havner du utenfor det, står du i kø, uten garanti. Vi har søkt, men har ikke fått noe tilbud i det hele tatt. Vi har sjekket private alternativer, som dagmamma.no og Sitly – men der finnes det ingen krav til politiattest, kompetanse eller
sikkerhet.

Ansvar og risiko legges over på foreldrene. Og hva velger man da, når man står i ren desperasjon og må begynne i jobb? Mange småbarnsforeldre beskriver at de i praksis presses til å vurdere uregulerte løsninger, fordi det ikke finnes andre alternativer.

En rapport fra Forbrukerrådet og Barneombudet (2019) påpekte at mange foreldre er usikre på tryggheten i uformelle omsorgsløsninger, som dagmammaer uten tilsyn. Ansvar og risiko skyves over på foreldrene, mens
systemet ikke stiller med regulerte alternativer når barnehageplassen uteblir.
Hele modellen bygger på at alt skal skje samtidig – men vi får jo ikke barn på samme dato.

De som får barn «på feil tidspunkt», altså utenfor hovedopptaket, har ingen rett til plass. Hva gjør man da? Mange presses ut i ulønnet permisjon, ikke fordi de vil det, men fordi kommunen ikke har noe å tilby. Det kan ikke være godt nok at man må bære samfunnets svikt alene, økonomisk og praktisk. Denne organiseringsmodellen fungerer ikke.

Kaos i august

Det er forståelig at det er krevende for de som jobber med tildeling av plasser – de skal få kabalen til å gå opp med begrensede ressurser. Men
konsekvensene rammer ikke bare foreldrene. Det er også en betydelig belastning for de som jobber i barnehage.

For hva skjer når det først blir plass? I august begynner ofte 15 ettåringer på samme avdeling samtidig. Ifølge en studie fra Universitetet i
Stavanger viser forskningen at oppstartsperioden er en av de mest sårbare
fasene i barnets liv utenfor hjemmet. Barnet skal danne tilknytning til nye voksne, i nye omgivelser. Det krever trygghet, ro og kontinuitet.

Men likevel skjer innkjøringen med lav bemanning og høyt stressnivå. Det burde vært overbemanning i denne fasen – ikke det motsatte. Konsekvensen? Barn som ikke får trygg tilknytning, som føler seg utrygge, som gråter i timevis – og ansatte som ikke strekker til, som må fordele seg på altfor mange
små barn med store behov. Mange barnehageansatte sier de går hjem med dårlig samvittighet.

Hva om innkjøring kunne foregått i mindre kohorter? Det ville gitt barn den tryggheten de trenger, ansatte bedre arbeidsforhold, og foreldre tillit til systemet. Det handler om barns utvikling. Det handler om psykisk helse. Og det handler om kvalitet i omsorgen.

Får vi lyst på flere barn?

Samtidig får vi høre at vi føder for få barn i Norge. Vi vet at vi har en aldrende befolkning, og at fremtidens velferd hviler på at flere unge kommer til. Men spørsmålet er: vil vi ha flere barn, egentlig? For hvordan kan vi tro at folk skal velge å få flere barn, når samfunnet ikke lytter til behovene småbarnsfamilier faktisk har?

Flere kommuner er i økonomisk krise – og det er til en viss grad forståelig. Velferdsoppgavene vokser, og vi er midt i et generasjonsskifte med flere eldre enn unge. Men nettopp derfor er det så paradoksalt: Vi er ikke rigget for å få flere barn – selv om det er de barna som en dag skal bære hele systemet.

Folk har ikke råd til å være hjemme i ulønnet permisjon – ikke i møte med inflasjon, økte renter og økonomisk press. Hvis vi vil ha høyere fødselstall, høyere arbeidsdeltakelse og likestilling i praksis, må vi begynne her, med barna våre.

Vi bor i Norge, et av verdens rikeste land. Men hvordan kan vi ikke få til dette puslespillet? Det kan ikke stemme. Snart er det valg. Dette er ikke bare et personlig problem – det er et samfunnsproblem. Barnehage er infrastruktur. Det er like viktig for økonomien som veier og strøm. Likevel virker det som om barnehage ikke prioriteres som det samfunnskritiske tilbudet det faktisk er – som om det er noe vi fint kan klare oss uten.

Hva vil vi som samfunn?

Derfor vil jeg gjerne spørre våre lokalpolitikere i Stavanger og resten av landet:

• Hva vil dere gjøre for å sikre barnehageplass til barn som trenger det – når de trenger det?
• Hva er planen deres for å organisere innkjøring på en måte som ivaretar barnas behov og de ansattes kapasitet?
• Hvordan skal det være mulig å få barn, ha jobb og bidra – uten å møte stengte dører og usikre alternativer?
• Det er lett å snakke om arbeidslinja, fødselstall og økonomisk vekst. Men når kommer tiltakene som faktisk gjør det mulig?

Dette valget handler om mer enn politikk. Det handler om barna våre. Om hverdagen vår. Og om hvilken retning vi skal ta som samfunn.