Et raffinert verk

Men Wirkola vant ikke hver gang, og ikke Mozart heller.

I Kilden torsdag kveld fikk Håkon Berges spesialbestilte Kyndelsmesse en mer helstøpt fremføring enn det som ble Mozart til del. Det fortjente både komponisten og verket.

Tematisk og i uttrykk er Berges messe og Mozarts Requiem omtrent så langt fra hverandre som man kan komme. Det ene handler om fødselens lys, det andre om dødens mørke. Ett stykke intet konsertpublikum har hørt, og ett er blant musikkunstens udødelige mesterverk. To tonespråk så ulikt som lulesamisk og engelsk.

Berges 20 minutter lange messe, kretser tekstlig om lyset – det blafrende, usikre som menneskets håp klynger seg til i mørke tider. Musikalsk er det et raffinert verk der korets koralaktige innsatser kontrasteres mot tett orkesterrytmikk og luftige løp hos treblåserne. Gradvis vokser lyset seg sterkere fra en dyster og usikker innledning. Til slutt munner det ut i en sterk bønn der siste akkord symbolsk blir hengende – nesten spørrende -- og vente på en endelig forløsning.

Sopranen Eir Inderhaug bar det krevende solopartiet, som passet godt til hennes stemme. Fra orkesteret må særlig fløytisten Ingrid Ose trekkes frem. Kilden Vokalensemble var likevel de som imponerte mest, med renhet og presisjon i et verk som setter sangerne på mer enn gjennomsnittlige prøver. Dirigent Marit Tøndel Bodsberg virket å ha fått verket under huden og ledet en fremføring av høy kvalitet.

Kilden hadde trykket hele teksten i programmet, slik at publikum kunne følge jakten på lyset. De 956 betalende fikk derfor anledning til å oppleve et verk der musikk og tekst spilte sammen på en spesielt vakker måte. Etter fremføringen i Kilden torsdag og i St. Petri kirke i Stavanger fredag, vil trolig messen dessverre lide samme skjebne som de fleste nyskrevne verk av denne typen: Etter et par fremføringer høres det neppe igjen. Berges verk hadde fortjent bedre enn det.

På tross av den helt spesielle opplevelsen Berges verk ga, var Mozarts Requiem likevel hovedattraksjonen og grunnen til at så mange fylte salen. Fremførelsen ble til sammen «grei», for å si det på sørlandsk, men kunne ha blitt mer enn som så.

Igjen var koret det aller sterkeste leddet. KVEs 22 sangere har utviklet en klang og en trygghet som dirigent Bodsberg fortjener mye skryt for. Samtidig kunne det virke som om kontakten og utvekslingen hun hadde med koret ikke ble overført fullt ut til orkesteret. Det er ikke et ukjent fenomen når kordirigenter leder fremførelser, og noe jeg har opplevd også tidligere med KSO. Samspill, engasjement og presisjon kunne fungert bedre. Dermed spriket det også enkelte steder i koordinasjonen mellom kor og orkester. Samtidig var det også noen perler der alt falt på plass, som for eksempel i den grenseløst vakre Lacrimosa-satsen.

Heller ikke solistteamet klarte helt å innfri som kollektiv. Samsangen var i liten grad til stede i de mange satsene der alle fire solistene er på podiet samtidig. Hver solist ble sin lille øy, med ulike vektlegginger og fraseringer i solopartiene. Dermed ble det fire gode enkeltprestrasjoner, men uten den sammenbindende helheten som en god solistgruppe skal gi. En krevende plassering, med fem-seks meter mellom sopran og bass, kan forklare noe av det.

Kildens publikum har lav terskel for å gi stående applaus. Denne konserten var ikke noe unntak, men de kunne med fordel heller gitt den til Håkon Berges verk enn etter requiemet. Det hadde både komponisten og utøverne fortjent.