«Et privilegium»

Norske artister har lenge vært anklaget for å ha Spektrum-syken. Alle skal fylle Spektrum, og nå som konsertscenen er stengt, står vel Unity Arena-feberen for tur.

Showet skal være fenomenalt, selvfølgelig. I en arena er det godt med plass, tid og kapasitet. Det har gitt oss fenomener som Kjartan Lauritzens siste konsert, Karpes Spektrum x10 og Undergrunn Spektrum x2.

Men i kjølvannets spor finner man en slags tvangstrøye i norsk musikkliv. Hva er ambisjonen utenom arenaene?

Så klart kan man la seg begeistre mer enn nok av den klassiske bandkonstellasjonen. Men det kiler enda mer i begeistringen når arenaen inntar gresslettene – med show utenfor Oslo-gryten.

Når Norges største rapgruppe da står opphevet på et podium, mellom lydteltet og hovedscenen på Slottsfjell, og rister av seg tvangstrøyen, blir det en sann fryd.

Denne fredagen gjør Undergrunn Kongescenen på Slottsfjell til sin arena og festivalsettets en time og et kvarter til et privilegium.

På fornavn med besøkelsestid

I min anmeldelse av Undergrunns nyeste album «Memoarer» tidligere i år, konkluderte jeg noe lunkent med at gruppen leverte noe av det beste og verste de har gjort.

I memoarene lå det ikke bare personlige tekster, filosofering om livet og noen politiske spark, men låter som var blitt til etter en viss betenkningstid.

Og på godt og vondt var albumet dekket med store sprik i stil, fremførelse og, kanskje aller mest kritisk for et festivalsett: et sprik i energi.

Men Undergrunn kjenner seg selv, og ikke minst sin besøkelsestid.

Oslogruppen evner å se seg selv utenfra. De har ingen hast med å stappe sin nyeste plate ned i halsen på festivalpublikummet. I tillegg til å velge låter fra øverste hylle, blir det også rom for de mest personlige.

Det er deilig å se dem omfavne de mange sidene ved egen låtkatalog.

Dramaturgi, tillit og tro

Etter at Rik Pappa har vandret gjennom publikum – med en hjelm som kan plasseres et sted mellom GM08 og TB3, og ikledd en dress lik en hybrid av Daft Punk i sin helhet og Kim Kardashian sitt Met Gala-antrekk fra 2019 – trer han opp på sin nesten helt egne scene, midt blant publikum.

En pulserende nedtelling gjør klart til at de resterende medlemmene tar sin plass.

Marstein og Fretty åpner med den oppsvulmede «Ok» fra hver sin side av lydteltet, før de resterende medlemmene trer på scenen.

Derfra kommer låtene som perler på en snor. «Tenke Sjæl» fra den usedvanlig vittige EP-en «Norge elsker rap», «Medisin», «Peroni og Perignon» og «Italia» fra deres selvtitulerte album, «Kom Og Betal» (med Kode 59og et helt crew) fra «Firenze’s Finest» og «Zanotti», «Klikk» og «Rangel» fra «Egoland».

Men også sviskene «Pilestredet», «Bruttern Bror» og «Plastikk Rap». De to førstnevnte får det til og med til å svi i tørre festivaløyne.

Gruppen går ikke i fellen som er publikumsfrieri i desperasjonen etter å holde på et bedugget publikum. Heller ikke i motreaksjonen med å gjøre settet helt og holdent på egne premisser.

De tror på egne hitlåter, og har tillit til at det er rom for bredden av dem.

Estetikerne

Rik Pappa ser ut som Daft Kardashian, Pus har gått for en Angus Young (AC/DC) type stil. Resten har også dresser med en vri.

Oppkledning tatt i betraktning, kommer ikke estetikerne Undergrunn bare frem i antrekkene, men også scenografien.

På scenen er det fem avlukker, som ser ut som en blanding av et DJ-bord og en talerstol. Gulvet er Undergrunn sitt. De står både foran og oppå podiene, trer jevnlig ned etter sin tur, og lar hverandre kommandere scenen sømløst.

Slik løftes egenskaper som Frettys særegne nerve, Marstein får lage malstrøm med sin helt egne flyt, og Loverboy sin timing føles friskere enn sønnavind.

Skjermen brukes ikke som et grep for å holde på oppmerksomheten, men aller mest som en slags lys- og fargeeffekt, som får låter som «Tenke Sjæl», «Rangel» og «Plastikk Rap» til å sparke enda hardere fra seg.

Hardt (og litt parodisk) blir det også ved hjelp av pyro på minst 12 av cirka 18 låter, da (i tillegg til et innslag fra en kombinert gitar og flammekaster).

Gjør som jeg gjør, ikke som jeg sier

Det kan jo bli litt for mye av det gode.

All forflytningen som settet legger opp til, uten en catwalk mellom de to scenene, gjør det vanskelig å unngå litt for lange pauser for et så ladet sett. Til tross for iherdig innsats fra et lite busslast med vakter.

Også enkelte av låtene treffer nok ikke like godt som håpet.

«Ny Feeling» for eksempel, som blir en åpner der alvoret er mer teatralsk enn tilgjengelig. Og «Egoland», der de går hardt ut på bass og utstråling. Det kommanderes til sirkel og moshing.

Undergrunn får lite av å forlange, mest av å lede. Slik de gjør når publikum fengsles av eierskapet de har til låten «Pilestredet». Eller hvordan de bygger opp «Lenge Leve» og løfter sin egen musikalitet og skaperglede, samtidig som de tillater seg litt call and response med publikum.

Privilegium et al.

Privilegier, og samtlige av ordets bøyninger, er stikkordet for kvelden. Undergrunn har privilegiet til å lage et påkostet show, og de gjør det. Selv for et festivalsett.

De har også privilegiet med et publikum som kjenner dem, og publikum er privilegert nok til å få en konsert som går dem i møte.

Til og med på Slottsfjell, en festival der den gjengse festivalgåer nærmest er Ola Dunk på ayahuasca-seremoni uten psykedeliske stoffer, samler Undergrunn publikum som er magnet i en nålekasse.

«Blir litt som en gudstjeneste, det her», sier Loverboy før de bryter ut i låten «Jord & Jern». Litt blasfemi kan man tillate seg, de var tross alt midt i et sett som sender dem salig inn på alteret av norske artister.

Det blir ingen luftslott på Slottsfjell. Utenom i flyktige stunder, føles Undergrunn like store som showet de leverer.

«Fuck en kritiker, jeg lever bra», lyder refrenget på «Kom Og Betal». Undergrunn lever bra, og norsk musikkliv lever bedre av det.