Et halvt år siden angrepet: – Orker ikke tenke på krigen i Gaza

Rute 232 går parallelt med Gaza-stripen omgitt av flatt jordbruksland i alle retninger. Den går så nærme at du kan se svart røyk stige opp i horrisonten og hører drønnene fra krigføringen. Nå er den israelske veien et minnested over terrorangrepet for et halvt år siden.

Den passerer sletta der unge mennesker var på en musikkfestival, kibbutzer som fortsatt ligger nesten helt øde og busskur med plakater og klistremerker over de israelske ofrene og gislene.

Eran Peretz har nettopp klistret opp et bilde av sønnen Ido. Han ble bare 22 år.

– Jeg forsøker å gå videre, men det er umulig, sier faren.

Det er bare noen meter bort til veikrysset hvor sønnen ble skutt og drept.

Han var på Rave-festivalen sammen med flere venner. En av dem var Onn Brichner (23), som var blant de de siste som så ham i live. Onn fikk selv flere kuler i kroppen.

– Den i foten gnager på beinet for hvert skritt jeg tar og fører til intense smerter, forteller han.

Seks måneder etter synes han fortsatt at det er vanskelig å ta inn over seg hva som skjedde den 7. oktober akkurat her.

– Jeg føler meg ikke heldig. Selv om jeg overlevde kom de færreste av vennene mine hjem i live fra festen, forteller Onn Brichner.

Pepret med kuler

Klokken 06:29 lørdag den 7. oktober kom de første rakettene. Musikken stilnet og panikken brøt løs.

Like før hadde de vært omsluttet av musikk og glede. Folk danset rundt Onn, som jobbet i baren.

Det som var en fest ble til et blodbad. Over 370 ble drept her og over 40 tatt som gisler til Gaza.

Onn og Ido kastet seg inn i hver sin bil og la ut på rute 232 med retning sørover.

– Vi forsøkte å kjøre i sikkerhet, men etter 10–12 minutter skjøt terroristene mot bilene der borte, sier han og peker mot et veikryss.

Alle fire i bilen han kjørte ble truffet av flere kuler fra Hamas.

– De avfyrte sikkert 100 skudd mot bilen og til slutt stanset motoren, forteller Onn Brichner.

Han og vennene kom seg ut av bilen og la på sprang. De gjemte seg i et kratt. Der ble de liggende ei 8 timer før noen sivile kom dem til unnsetning.

Ido døde i veikrysset.

I flere måneder ble Onn liggende på sykehus, og han driver fortsatt med opptrening for å få tilbake motorikken. Når han går, hugger smerten i benet. Men å miste en av sine beste venner gjør enda mer vondt. Hva som skjer i Gaza har han ingen følelser for.

– Jeg har ikke orket å fokusere på krigen, men tenker på hvordan jeg skal komme til hektene igjen og tilbake til livet, sier han.

Idos far er klar på hva han mener.

– Vi ønsker ikke krig, men jeg synes ikke at de som bor bak gjerdet der har noen rett til å være der. De vil ikke ha fred, hevder han.

Er du interessert i mer fra Utenriks? Hør den nye podkasten fra redaksjonen her: