Et enda mer hindunasjonalistisk India?

1 week ago 19

GJESTEKOMMENTAR: Alt tyder på at Modi og det hindunasjonalistiske partiet BJP går mot sin tredje regjeringsperiode. Hvordan kan vi forstå fremveksten av hindunasjonalismen?

Medlemmer av den frivillige, hindunasjonalistiske, halvmilitære organisasjonen RSS feirer hinduistisk nyttår.

Jørg Arne Jørgensen
Skribent og religionshistoriker

Publisert: Publisert:

For mindre enn 10 minutter siden

Det hindunasjonalistiske parti BJP og statsminister Narendra Modi ser ut til å gå mot sin tredje regjeringsperiode i India. Modi, en av verdens mest populære statsledere, blir av noen kalt «Indias Trump».
Ved valget står India overfor et viktig veivalg: Skal landet fortsette mot å bli en autoritær hindustat, eller kan opposisjonen, med det tidligere «statsbærende» Kongresspartiet i spissen, slå tilbake?
Modi får kritikk fra vestlige medier og fra opposisjonen for å svekke landets demokratiske institusjoner, innskrenke ytringsfriheten og for å fremme en hindunasjonalistisk ideologi som normaliserer hat og vold mot landets muslimer og kristne.
Det spørs også om den økonomiske veksten og fattigdomsbekjempelsen som Modi og hans regjering står for, reelt er så vellykket som det fremstilles.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

I går gikk startskuddet for verdens største demokratiske valg. Med nesten én milliard stemmeberettigede, tar hele prosessen halvannen måned å gjennomføre. Klarer opposisjonen med den falmede storhet Kongresspartiet i spissen å hindre Narendra Modi i å få sin tredje femårsperiode som statsminister?

Lite tyder på det. Modi er blant verdens mest populære statsledere og har ledet partiet BJP til uante høyder. Selv om noen kaller ham «Indias Trump» har han en ganske annen utstråling. Som sønn av en enkel chai-wala (teselger) framstår Modi som en mann av folket, i skarp motsetning til Nehru–Gandhi-familiedynastiet i Kongresspartiet.

Janusansikt

Narendra Modi har vært Indias statsminister siden 2014.

Dagens India viser et janusansikt. På den ene siden er det en påtakelig stolthet over hva landet har oppnådd under Modi. I fjor landet man på månen, man har gjennomført et ambisiøst egenutviklet digitaliseringsprosjekt og gitt bankkontoer til alle innbyggere. Det meldes om prosjekter som Clean India Campaign, bygging av offentlige toaletter, boliger og utbygging av infrastruktur. Økonomisk liberalisering har gitt økonomisk vekst og fattigdommen har gått ned, hevdes det.

Og i fjor nådde landet to symboltunge milepæler: De ble verdens mest folkerike nasjon og gikk forbi sin gamle kolonimakt Storbritannia i bruttonasjonalprodukt (BNP).

Samtidig får Modi unison kritikk i vestlige medier og fra opposisjonen i India. Landets demokratiske institusjoner og sivilsamfunnet svekkes, og ytringsfriheten innskrenkes. Mange hevder regjeringen promoterer et glansbilde og stiller spørsmål ved om den økonomiske veksten og fattigdomsbekjempelsen er så bra som man vil ha det til.

Men det store problemet er den hindunasjonalistiske ideologien. Selv om BJP ikke er direkte ansvarlig for økende hat og vold mot landets 200 millioner muslimer og 30 millioner kristne, skapes et samfunnsklima som normaliserer det.

Hindutva

For å forstå hindunasjonalismen, må man skjønne hvor mangfoldig India er, langt mer enn Europa. Gjennom tidene har utallige folkegrupper bosatt seg på det indiske subkontinentet. Dagens India har over hundre hovedspråk fordelt på helt ulike språkgrupper, med mange ulike alfabeter.

Befolkningen er delt inn i tusenvis av kaster. 8–9 prosent tilhører en av mange hundre urfolk.

India har også vært et fristed for ulike religioner: Jøder og kristne bosatte seg her allerede i de første århundrene etter vår tid, og parsere flyktet til India på 700- og 800-tallet. Islam har vært en viktig kulturfaktor, særlig under Delhi-sultanatet (1206–1526) og Mogulriket (1526–1857).

Det store spørsmålet er hvordan skape nasjonal enhet i dette mangfoldet? Den moderne hindunasjonalismen, hindutva, ble utmeislet på 1920-tallet av hovedarkitekten V.D. Savarkar. Kort sagt er ideen at etter århundrer med muslimske invasjoner og britisk kolonistyre, er det på tide å gjenreise den historiske rettferdighet og etablere India som en stat basert på hindukulturen, landets hovedstrøm i tusenvis av år.

Buddhismen, sikhismen og jainismen regnes som varianter av den store hindu-folden. Islam og kristendom derimot, ses på som fremmede religioner som undergraver fellesskapet ved misjon og konverteringer.

«Fellesskap gjennom motsetninger»

Nasjonens far og frigjøringshelten Mahatma Gandhi (t.h.) i 1946, sammen med Jawaharlal Nehru, landets første statsminister etter frigjøringen fra Storbritannia i 1947.

På samme tid vokste Kongresspartiet under Mahatma Gandhi fram som en massebevegelse i motstandskampen mot britene. Deres visjon for India var diametralt motsatt: Mangfoldet skulle være landets styrke, mottoet var «Unity in diversity», eller «Fellesskap gjennom motsetninger», som var tittelen på boken den indiske ambassaden ga ut i Norge i forbindelse med Indias 20-årsjubileum i 1967.

Og det var Kongresspartiets linje som vant fram. India ble en sekulær stat med full religionsfrihet. Men ikke uten kontroverser – som kjent ble Gandhi skutt av hindunasjonalisten Nathuram Godse bare et halvt år etter uavhengigheten.

Etter uavhengigheten har Kongresspartiet vært det klart dominerende partiet, men har gradvis tapt terreng til BJP og er nå bare en skygge av seg selv. Dette ligner det man har sett i mange land: De statsbærende, sosialdemokratiske partiene kollapser til fordel for høyrepopulistiske og nasjonalkonservative partier.

Hundunasjonalismens tilbakekomst

De gamle hindunasjonalistiske sentimentene døde aldri ut, og på 1980- og 1990-tallet så vi flere voldsbølger mellom hinduer og muslimer. Et vannskille var Ayodhya-opptøyene i 1992, da flere tusen ble drept etter at hinduer rev en moské som skulle være bygd på guden Ramas fødested. Samme tiår kom BJP til makten første gang.

Og det er enkelt å trekke på gamle antimuslimske følelser. Delingen av India av India i 1947 er fremdeles et betent sår, da muslimske separatister fikk det som de ville og Pakistan ble skilt ut som muslimsk stat. 1–2 millioner døde da 15 millioner hinduer og muslimer brøt opp for å reise til «sine» land.

Siden har det vært et spent forhold mellom Pakistan og India og mer mistillit mellom hinduer og muslimer. Det males et bilde av indiske muslimer som en slags femtekolonnister med større lojalitet til islam og Pakistan.

Det er påfallende hvor liten interesse det er for India i den norske offentligheten. Hvor mange fikk med seg at Kongresspartiets leder Rahul Gandhi besøkte Norge i fjor høst?

India vil få en enda større betydning globalt de neste årene. I motsetning til Kina som sliter med befolkningsnedgang og en voldsom eldrebølge, har India kraftig befolkningsvekst, en ung befolkning og stor arbeidsstyrke.

Årets valg blir et stort veivalg. Skal India gå nok et skritt i retning av en autoritær hindustat?