Er et multi­kultu­relt samfunn nødven­digvis en beri­kelse?

Det har skjedd over lengre tid, men eskalerer nå på «vakta» til AP med støtte fra hele venstresiden.

Kommuneøkonomien er under sterkt press. Skoler stenges. Helseinstitusjoner avvikles. Barna våre får dårligere tilbud, eldre mister tryggheten sin – og likevel later vi som om vi har råd til mer.

Hva er det egentlig som skjer? Mye kan nevnes, her følger noe.

Samtidig som vi sliter med økonomiske og demografiske utfordringer, blir norske kommuner hvert år bedt – og presset – til å bosette stadig flere flyktninger. Det er teknisk sett kommunene som sier ja, men virkeligheten er at staten forventer det. Og den økonomiske belastningen? Den blir i økende grad skjøvet over på lokalbefolkningen – som allerede har store utfordringer.

Dette er ikke bærekraftig. Hvorfor? Fordi integreringen ikke fungerer i praksis. Fordi det mangler boligplasser, arbeidsplasser og økonomiske ressurser til å følge opp. Fordi vi i stedet for å løse utfordringer, eksporterer problemer til kommuner som fra før av er på randen.

Og hva er egentlig alternativet?

Vi i Pensjonistpartiet mener at Norge må føre en streng, rettferdig og realistisk innvandringspolitikk. Det betyr:

Kvoteflyktninger skal hjelpes der de er – i nærområdene, hvor vi kan hjelpe langt flere for langt mindre.

Ingen nye bosettinger uten at staten fullt ut finansierer mottak, integrering og oppfølging – både på kort og lang sikt.

En ærlig gjennomgang av resultatene, både på kort og lang siktg, av integreringen: Hva koster det, hva fungerer – og hva fungerer ikke?

Vi må slutte å tro at vi kan ta hele verdens ansvar på skuldrene våre uten at det får konsekvenser. For det får det – i form av nedlagte lokalsamfunn, svekket trygghet og økende misnøye blant folk flest.

Og la oss være helt ærlige: Er et multikulturelt samfunn nødvendigvis en berikelse? Eller er det en langsom ødeleggelse av det Norge vi kjenner og verdsetter? De verdiene som har bygd landet vårt – arbeid, tillit, ansvar, trygghet, familie, verdier, dugnadsånd og likhet – lar seg ikke uten videre kombinere med forhold og praksis som står i direkte motsetning til dem.

Det betyr ikke at vi ikke skal hjelpe. Men det betyr at vi må hjelpe på en måte som faktisk fungerer – for både flyktningene og for Norge.

Vi må våge å stille de vanskelige spørsmålene. Hvis ikke, blir det barn og pensjonister i norske lokalsamfunn som må ta regningen for en politikk som aldri ble tenkt helt gjennom.