Er det ikke grenser for hva fosterbarn må tåle så lenge Norge har ryggen fri for «EMD-spøkelset»?

Det er sjelden fosterbarn får den endelige, formelle tryggheten for at de skal få bli i fosterhjemmet sitt, skriver anonyme fosterforeldre. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Den dagen «barnets beste» gjenoppstår, melder nok flere fosterhjem seg igjen.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

250 barn venter på å komme i et trygt fosterhjem i Norge. Denne krisen forsøkes nå avhjulpet av våre myndigheter. Bedre pensjonsrettigheter er et av forslagene. Det er positivt. Men det vi først og fremst trenger, er slutt på årelang midlertidighet, slutt på belastende, gjentagende rettsrunder og slutt på tvangstilbakeføring og tvangssamvær (ref. Fosterhjemsundersøkelsen 2024).

Stavanger-saken er et skrekkeksempel som garantert har skremt bort mange potensielle fosterfamilier. Der ble et 11 år gammelt barn mot sin vilje flyttet til en biologisk forelder etter å ha bodd nesten hele livet i fosterfamilien. Uansett om Statsforvalteren har vært tydelig i sin kritikk av saken og barnevernslederen fratrådte stillingen, så har uretten mot barnet skjedd. Den avgåtte barnevernslederen fikk til og med ny jobb – som barnevernsleder på en annen kant av landet. Inntrykket som etterlates, er at det ikke er grenser for hva barn og fosterfamilier må tåle så lenge Norge har ryggen fri for «EMD-spøkelset» (Den europeiske menneskerettsdomstolen).

Mange av fosterbarna hverken kan eller vil flytte til det biologiske hjemmet. Likevel får de sjelden den endelige, formelle tryggheten for at de skal få bli i fosterhjemmet sitt. Det fører til at mange barn og fosterfamilier lever sitt liv på vent og i frykt. De må ofte gjennom svært belastende og langvarige retts- og ankeprosesser når biologiske foreldre stadig kan prøve saken på ny.

Hvem vil til slutt melde seg som fosterhjem når man må utsette barnet, seg selv og kanskje hele familien sin for noe slikt i år etter år? En tidlig avklaring på barnets fremtid står fortsatt som et stort ubesvart spørsmål i regjeringens kvalitetsreform. Den foreslåtte ordningen med «oppvekstforeldre» er kun en lightversjon av hva barna trenger. Den ser ikke ut til å stanse adgangen til å bringe saken opp for rettssystemet på ny.

Den dagen «barnets beste» gjenoppstår, midlertidigheten har fått en tydelig maksgrense, og barna som ønsker seg varig fred og ro i fosterhjemmet sitt, faktisk får det, ved lov og i praksis – den dagen melder nok også flere fosterhjem seg igjen.

Aftenposten kjenner innleggsforfatterne identitet.