Er den amerikanske atomgarantien troverdig?

Det er helt normalt at europeiske Nato-stater er usikre på amerikansk vilje til å forsvare dem, skriver Adelina Trolle Andersen. På bildet: USAs forsvarsminister Pete Hegseth under et Nato-møte i februar. Foto: Virginia Mayo, AP/NTB

Det er ikke like sikkert som før at USA vil bruke atomvåpen for å beskytte Nato-land, men usikkerhet kan være tilstrekkelig.

Uforutsigbarhet preger norsk og europeisk sikkerhetspolitisk debatt. Hvilken tillit kan vi ha til at USA kommer oss til unnsetning? Hvordan kan vi vite om den amerikanske atomgarantien er troverdig?

Ofre Chicago for Paris?

Vi kan like gjerne gå til kjernen av alliansen for å lete etter svar. Natos ultimate sikkerhetsgaranti er kjernevåpnene. Amerikanske, britiske og franske atomvåpen skal avskrekke angrep på alle medlemsstatene.

Atomvåpnenes endeløse skadepotensial har vært egnet til å så tvil om alliansens vilje til å gjengjelde fra start. Nato-land har vært bekymret for om USA faktisk ville svart på vegne av alliansen om vi ble angrepet, eller latt oss i stikken. USA har vært bekymret for å involvere seg i alliertes konflikter og dermed risikere atomkrig på vegne av andre stater.

Det er helt normalt at europeiske Nato-stater er usikre på amerikansk vilje til å forsvare dem. Selv om usikkerhetens karakter er annerledes denne gangen, har spørsmålet om den amerikanske atomgarantiens troverdighet lenge vært på bordet: Skulle USA ofre Chicago for Paris?

Ved å forsvare europeiske medlemsstater i en krig eksponerer de seg selv for å bli involvert i en konflikt som i ytterste konsekvens kan føre til risiko for atomkrig på egen jord.

Gjør seg selv til mål

Usikkerhetspolitikk er både et problem og et verktøy. Innad i alliansen har usikkerheten som hefter ved atomgarantien, vært et problem. USA har gjort sitt for å bøte på denne ved å utplassere amerikanske atomvåpen på europeisk jord. I Tyskland, Italia, Belgia, Nederland, Tyrkia og Hellas finner vi amerikanske atomvåpen.

At USA har utplassert amerikanske atomvåpen på europeisk jord og delt «godene» på denne måten, beroliger allierte. Det samme gjør «Nuclear planning group» (Den kjernefysiske planleggingsgruppen), et konsultasjonsorgan for atomvåpenspørsmål i Nato, hvor de fleste medlemsstatene deltar. Utplassering og samarbeid øker troverdigheten av USAs vilje til å forsvare sine allierte.

Dessuten har dette vist at allierte tar sin del av risikoen. Byrdefordelingsdebatten i Nato har ikke alltid hatt et utelukkende økonomisk perspektiv. Den handler også om å fordele risiko. Ved å ha amerikanske atomvåpen på sin jord gjør de seg selv til mål. Det har derfor også vært ønsket politikk av Nato for å troverdiggjøre garantien.

Møte i Natos kjernefysiske planleggingsgruppe i 1967. Til venstre kan man se USAs daværende forsvarsminister Robert McNamara. Foto: NTB, AP

Derfor ble det ikke utelukkende godt mottatt da Norge sa nei til utplassering av amerikanske atomvåpen på norsk jord i fredstid for 65 år siden. Heldigvis hadde Norge et annet kort på hånden. Norge kunne tilby etterretning om russiske atomvåpens plassering og utvikling. Det er blitt det norske bidraget til alliansens atomavskrekking, og det har det vært siden.

Usikkerhet kan være et effektivt verktøy

I møte med motstandere av alliansen kan usikkerheten derimot være en fordel. Å utnytte motstanderes usikkerhet rundt evner eller villighet er kjent atomstrategi. På 1960-tallet het det hos Nato «fleksibel respons». Motstandere skulle ikke vite hva som skulle til for å utløse et atomangrep.

I USAs atomdoktrine i dag heter det at atomvåpnene skal avskrekke alle «strategiske» angrep. Akkurat hva dette betyr, holder USA bevisst tvetydig.

Russiske atomtrusler de siste årene utnytter også usikkerhet hos motstandere. Uten å fortelle hvor den røde linjen går, har de forsøkt å fremstille terskelen lav nok til at Natos medlemsstater blir mindre risikovillige, men høy nok til at truslene ikke skal fremstå som en bløff.

Ønsker ikke å risikere atomkrig

Natos beslutningstagere har måttet forholde seg til usikkerheten rundt atomvåpenbruk og er blitt tvunget til å ta med muligheten for atomvåpenbruk i beregningene sine.

Det er selvsagt annerledes om USA kommuniserer lavere heller enn høyere villighet til å bruke atomvåpen på alliertes vegne. Likevel kan det ligge en trøst for urolige europeiske stater i hvorfor usikkerhet er et effektivt verktøy. Stater blir risikoaverse i møte med atomvåpen.

Stater ønsker ikke å risikere atomkrig, selv om sannsynligheten skulle være svært liten. For europeiske Nato-land er dette en fordel i en periode som dette. Det betyr at garantien også er den letteste å opprettholde. Fordi det alltid har vært tvil om troverdigheten til atomgarantien, tåler den minst og mest turbulens på én og samme tid.

Så lenge muligheten for at USA vil svare med atomvåpen på europeiske staters vegne ikke kan utelukkes, kan den virke avskrekkende.

Europeisk alternativ er ikke like godt

Atomgarantien kan ikke lett erstattes. Europas alternativ er ikke spesielt godt. Frankrike har rundt 300 atomvåpen, mens Russland har over 5000. Storbritannia har en leieavtale med USA. Atomvåpnene er derfor ikke frakoblet USA. Dette gir Europa en mindre sikker annenslagsevneannenslagsevneI kjernefysisk strategi er andreslagskapasiteten til et land den militære kapasiteten som kan overleve førsteslag, altså den første runden atomvåpen som avfyres i en eventuell atomkrig. Kilde: Wikipedia uten USA.

Dersom den amerikanske atomgarantien tilbaketrekkes, er et europeisk alternativ mulig. Men fordi den er mer usikker enn den amerikanske, vil vi se mange og vanskelige diskusjoner i Europa. Spredningsfaren blir høyere. I Tyskland og Norge er det allerede diskusjoner om å anskaffe egne atomvåpen. Alternativet er derfor ikke godt nytt for ikke-spredningsarbeidet.

Hva kan vi følge med på?

Hvordan vet vi om amerikanerne ikke lenger holder atomparaplyen over oss? Det er i hvert fall tre faktorer å følge med på.

For det første, og mest åpenbart:

• Dersom USA eksplisitt sier at den ikke lenger gjelder, og at de trekker seg fra alliansen.

For det andre:

• Dersom den amerikanske trusselvurderingen av Russland endres i offentlige styringsdokumenter. Dette poenget skal ikke overdrives. Stater bruker trusselvurderinger som verktøy for å kommunisere til ulike publikum. Det er likevel et holdepunkt å se til for diskusjonene her hjemme.

Hvordan kommer Russland til å nevnes i ulike amerikanske styringsdokumenter fremover? Kommer Trump-administrasjonen med en ny nasjonal sikkerhetsstrategi? Kommer det et nytt styringsdokument for amerikansk atomvåpendoktrine? Hvordan vil de beskrive Russland?

Dersom den russiske atomtrusselen nedjusteres, blir Norges verdi som alliert bilateral, og Natos verdi i sin helhet nedjustert. De er uløselig knyttet sammen.

For det tredje:

• Dersom USA henter hjem atomvåpnene fra europeisk jord. Inntil videre er det stadig amerikanske atomvåpen på europeisk jord. Forsvarsevnen er ikke endret. En målestokk på alliansens vitalitet er nettopp dette: Ser vi stadig amerikanske kapabiliteter og personell på europeisk jord eller ikke?

Desto mer tilbaketrekning av amerikansk tilstedeværelse i Europa vi ser, desto større grunn er det til å tro at atomgarantien er tilbakekalt. Atomvåpnene er trolig det siste som hentes hjem.