En uro ble plantet i meg – er boka i ferd med å dø?

Høstlig hei!

Altså, finnes det noe koseligere enn høsten? De gilde fargene, den klare lufta, de lune grytene og den gode hjemme­kosen.

Det finnes flust av spillelister med god høstmusikk. Men hva er gode høstbøker?

Jeg har satt sammen en liste med bøker jeg tror kler denne årstiden. Og så gjør jeg litt narr av svenskenes nobelkomité.

Men før det må vi ta en titt på bøker og lesing. For tegn i tiden tyder på at lesing er i ferd med å gå ut på dato.

En langhelg på hytte ved havet ble mitt startskudd for høstlesingen, der jeg optimistisk pakket ned syv nye norske romaner sammen med varme sokker og ullgenser.

Lite visste jeg at den første boka jeg valgte skulle stille spørsmål ved selve litteraturens overlevelse.

I Agnes Ravatns «Doggerland» møter vi familien Høst som er på seminar på en øy. Målet: å finne ut hvem som skal ta over familiebedriften Høst, et lite forlag for kvalitetslitteratur.

Moren er klar for å pensjonere seg og valget står mellom sønnen Richard, som har blind tro på at bøker vil overleve, og datteren Henny, som er økonom og mener at KI snart vil ta over hele bokskrivinga.

Jeg slukte den lille romanen i usedvanlig varm høstsol og koste meg med satiren og intrigene. Men boka plantet en uro i meg. For hva er fremtiden for bøker og lesing?

Vel hjemme i byen haglet det med dårlige boknyheter:

• Pelikanen forlag legges ned. Selv ikke med en profilert og kapitalsterk eier som Karl Ove Knausgård klarte det lille forlaget å overleve.
• Så fikk vi vite at Mads Nygaard trekker seg som sjef for Aschehoug, et forlag som har vært i familiens eie siden 1872. Ingen av de andre arvingene vil ta over. Ser de ingen fremtid i å gi ut bøker?
• Ikke nok med det. Etter at vi har bekymret oss i flere år for at barn og unge leser for lite, viser under­søkelser at også voksne leser betydelig mindre enn før.

Har forfatter og forlags­redaktør Aslak Nore rett i at skrift­kulturen er over som grunnlag for vår sivilisasjon, som han skriver i VG?

På Litteraturhuset denne uka fikk Agnes Ravatn anledning til å kommentere hendelsene som er som tatt ut av romanen hennes.

– Jeg skrev en science fiction-roman som ble sann i løpet av tre måneder, sa Agnes Ravatn i samtale med Forfatter­foreningens leder, Bjørn Vatne.

Samtalen deres begynte humoristisk, men endte mørkt på bøkenes og sivilisasjonens vegne.

Virkeligheten peker altså mot at det er økonomisøster Henny i «Doggerland» som får rett i sitt svartsyn på bokas overlevelsesmuligheter.

Plutselig ser jeg for meg at forlagene innen fem år legger om til KI-skrevne lydbøker, og norske forfattere går rett på Nav.

Det er mye som går galt med verden for tiden. Hver enkelt av oss kan ikke alene redde verdens korallrev eller få Putin til å trekke seg ut av Ukraina.

Men vi kan gjøre noe med tallene som viser at lesing minker. Det er bare å legge vekk mobilen et par timer, droppe Netflix en kveld, og finne fram en bok.

Ikke bare kan vi redde lesingen, vi kan kose oss mens vi gjør det!

Jeg bidrar med å redde lesingen med en liste med gode høstbøker. La oss sammen snu tallene innen 2025 er omme!

Høstkos i bokhylla

Så hva er egentlig en perfekt høstbok? Er noen bøker mer høstete enn andre?

På sommeren vil jeg være munter og solvarm, drikke kald vin og bade i havet. Jeg vil ikke ha noe skurr i sorgløsheten min.

En sommer leste jeg «The Bradshaw Variations» av Rachel Cusk. Big mistake. Huge.

Boka er kjempegodt skrevet, men nettopp derfor virker den så sterkt. Jeg satt på et svaberg i sola, tung i hjertet og følte at kjærlighet og kommunikasjon var umulig.

Med de korte norske somrene har vi ikke råd til å ødelegge en ferieuke på den måten!

På høsten derimot, kan bøkene jeg leser gjerne harmonere med regnvær og mørke.

Da stormen «Amy» kom, rigga jeg meg til i hytta med dundyne og en ny roman av Marianne Marthinsen. Den handler om noe så mørkt som en skoleskyting. Vi følger moren til en av de drepte, og faren til han som skyter. De har mistet sitt barn, på hver sin måte.

Marthinsen går rett inn i tragedien og skildrer endeløs fortvilelse hos de to foreldrene. Kanskje boka er tøff for noen, men jeg ble helt revet med og er takknemlig for et innblikk i pårørendes opplevelse når det verste skjer.

Oppsummert kan vi nevne et par kvaliteter jeg leter etter i en god høstbok:

• Melankoli eller sterke følelser
• Historisk handling
• Eventyr i form av reiser, eksotiske strøk eller fantastiske elementer
• At boka varer. En god høstbok kan godt være tjukk, og handlingen kan gjerne foregå over lang tid

For å inspirere deg til å sette fart på høstlesingen, har jeg valgt noen nye bøker jeg har lest eller leser for tiden, samt noen eldre utgivelser. Alle kan ikke svi av 450 kroner på nye romaner.

Du må gjerne scrolle ned til du finner noe som frister akkurat deg.

Thrillere

Okei, det føles kanskje litt gammelt å komme trekkende med Dan Brown i 2025. Det er tross alt tolv år siden «Da Vinci-koden» ble et fenomen, med 80 millioner solgte eksemplarer.

Filmen ble helt ræva, og de neste fire bøkene om symbol-forskeren Robert Langdon fikk ikke samme suksess.

MEN, sliter du med å komme i gang med lesinga, er ikke thriller den dummeste sjangeren å begynne med.

Dan Brown: «The Secret of Secrets» (2025)

Jeg ble nysgjerrig på «The Secrets of Secrets» fordi handlingen foregår i Praha, Europas fineste (og mest gotiske?) by. I persongalleriet finner vi en Golěm, jødenes svar på Frankenstein.

Språket til Brown er like dårlig som alltid, men jeg er på nippet til å booke en langhelg i Praha for å oppleve alle de kule stedene.

Boka stiller dessuten et stort spørsmål: Finnes det et liv etter døden? Dan Brown har faktisk selv endret syn på det spørsmålet etter at han gjorde researchen til «The Secret of Secrets».

Donna Tartt: «Den hemmelige historien» (1992)

Jeg synes nesten synd på folk som ikke har lest «The Secret History». Og vil du ha høststemning, er det perfekt med semesterstart på et ærverdig campus i naturskjønne New England.

Morderne blir avslørt på første side. Det som drar deg gjennom boken er HVORFOR de fem studentene har drept kompisen sin.

Denne er betraktelig bedre skrevet enn Dan Brown sine bøker, tempoet er langsommere, men du lærer også litt om antikkens språk og kultur.

Les boka før filmen kommer

Det kommer flere filmer og TV-serier basert på bøker i høst og vinter, men som vi lesehester vet: Boka er alltid best!

Nei da, det finnes unntak. Men i boka kommer vi gjerne tettere på personene, og hvis språket er godt, er dét en egen nytelse.

Du kan velge mellom renessanse-England og 1800-tallets Nord-Sverige.

Maggie O'Farrell: «Hamnet» (2020)

Jeg leste denne da den fikk Women's Prize for Fiction i 2020, og siden det har den fått flere priser. Romanen handler om Shakespeares sønn Hamnet, som døde som liten gutt.

Jeg skal garantert se filmatiseringen når den kommer på norske kinoer i februar, for det er kjekkasen Paul Mescal som skal spille William Shakespeare.

I romanen er den berømte faren faktisk aldri nevnt ved navn. Det er Shakespeares kone Agnes som er hovedpersonen, og hun er plenty fascinerende nok i seg selv.

«Koke bjørn» av Mikael Niemi (2020)

Mine kolleger i Filmpolitiet har allerede anmeldt TV-serien basert på Niemis bestselger og uten at jeg har sett den selv ennå, vil jeg tro boka vinner her.

En læstadiansk prest fungerer som en slags Sherlock Holmes på jakt etter svar på hvem som har drept en tjenestejente. Som alltid hos Niemi, kan man føle det, lukte det og kjenne Tornedalen anno 1852 stråle ut av boksidene.

Samtidsromaner

Sjangeren det gis ut mest av, er samtidsromaner, og det er ikke rart. Det er lettest å både skrive og lese om den verden vi ser rundt oss. Som lesere lengter vi etter å se livene våre i sammenheng.

Så her er en norsk og en amerikansk samtidsroman du bør lese i høst.

Brit Bildøen: «Moderat sikt» (2025)

Dette er ikke en krimbok, men den har samme driv, og den foregår faktisk på høsten i fjellet.

Boka åpner med at hovedpersonen Karl våkner alene på en fjellhylle, forslått og med store smerter. Han er nesten blind og blør fra hodet, men han husker ikke hvordan han havnet der. Hva har skjedd?

Brit Bildøen har et prosjekt hvor hun utforsker nordmenns forhold til naturen i betente politiske saker. I «Moderat sikt» er det ulvedebatten som manifesterer seg som drivende handling.

Jeg skal garantert skaffe meg første bok i serien til Bildøen: «Gult farevarsel», og kanskje bør du begynne med den?

Ocean Vuong: «The Emperor of Gladness» (2025)

Ocean Vuongs nye roman foregår i et fattig strøk i Connecticut og følger en ung amerikansk-vietnameser som blir reddet fra å hoppe fra en bro av en litauisk-amerikansk kvinne. Han flytter inn til den smått demente åttiåringen, og forholdet deres er helt nydelig skildret.

Om du er allergisk for høystemt språk, er Vuong kanskje ikke din kopp te. Men for mange lesere er hans evne til å finne poesi i det fattigslige og stygge nettopp grunnen til at de elsker bøkene hans.

Jeg hørte de engelske utgaven på lydbok, og gledet meg hver kveld til å tilbringe tid med de minneverdige personene.

Historiske romaner

For en person som meg, som aldri husker årstall og hendelser, er det bedre å lese historiske romaner enn historiebøker. Jeg trenger følelser, lyder, lukter og fiksjon for å forstå hvordan det var å leve før og hvorfor folk handlet som de gjorde.

Her er to romaner som tar deg med i en tidsmaskin:

Jón Kalmar Stefánsson: «Himmelsk måne over verdens ytterste rand» (2025)

Vestfjordene på Island på 1600-tallet, trenger jeg si mer? Presten Pétur skriver på et langt brev til en kvinne han elsker og har noe tungt på hjertet. En gruppe baskiske sjømenn har strandet på Island over vinteren, og oppfører seg ufint. En gruppe islendinger hevner seg på grusomt vis.

Stefánsson bruker en ekte historisk hendelse, Spánverjavígin («drapet på spanskene»), til å skrive islandsk historie på nytt og til å få leserne til å tenke over vold og maktbruk.

Alice Winn: «In Memoriam» (2024)

– Første verdenskrig er så koselig, pleier mannen min å si, og jeg skjønner hva han mener. Selv om The Great War var historisk grusom, er det så lenge siden og den er så myteomspunnet at man godt kan «kose seg» med en god krigsfilm eller bok.

Romanen «In Memoriam» er både grusom og vakker. To unge engelske gutter verver seg til skyttergravene i naiv patriotisme. Vi blir med dem ut i felt, i søle og granatregn.

Tvisten i denne romanen er at de to guttene elsker hverandre, uten å tørre å si det. Vil de få hverandre til slutt eller blir de ofre for tyskernes bajonetter?

Jeg burde også hatt med noen gode sakprosabøker, men kanskje dere kan gi meg noen anbefalinger i kommentarfeltet?

Nobelfest eller begravelse?

Siden sist har verden fått en ny nobelprisvinner, ungarske László Krasznahorkai. Foreløpig vet jeg ikke om jeg synes det var fortjent, for jeg har ikke lest noe av ham ennå.

I uka før Nobel-utdelingen fordeler NRKs egen lille Nobelkomité ansvaret for rundt 150 mulige nobelkandidater, og i år var det Knut Hoem som trakk vinnerloddet da «hans» forfatter vant.

Som jeg sa på nyhetssendingen, er nobelprisen litt som julaften for oss bokfolk. En ny nobelprisvinner er en gave, men hva skjuler seg inne i pakken? En kjær forfatter vi har ønsket oss lenge, eller en overraskelse vi ikke kjente til, som med Han Kang og Abdulrazak Gurnah?

Vi i NRK pynter oss til fest og får TV-sminke før vi går i diverse studioer og spekulerer i vei om hvem vi synes BØR vinne og hvem vi TROR vinner. Nobel er høytid.

Så jeg måtte le da Nobel-sekretær Mats Malm annonserte vinnernavnet, og overlot talerstolen til sine kolleger Steve Sem-Sandberg og Ellen Mattson for grunngivingen.

De så jo ut som om de skulle kunngjøre et dødsfall!

Nå skriver Steve Sem-Sandberg riktignok historiske romaner om Holocaust og andre triste ting, så kanskje han har fått resting sad face av det.

Ellen Mattson har skrevet en nydelig tekst om livet som Nobelkomité-medlem, men nå sto hun og tvinnet tomler og så ned i bakken.

Jeg savnet litt glede hos dem som får kaste glans over et forfatterskap som nå kommer til å få mange nye lesere.

Håper det blir lystigere på Nobelbanketten i desember i hvert fall!

«Jeg har kysset en gutt»

Før jeg takker av, må jeg skrive et par ord om Liv Køltzow, som døde denne uka. Jeg skammer meg litt for at jeg ikke har lest noen av romanene hennes, selv om jeg alltid har syntes at tittelen «Hvem har ditt ansikt?» er fin og mystisk.

Jeg har så respekt for at Køltzow lot seg dokumentere i film og skrev bok om å få Parkinson, en sykdom som bare blir verre med årene.

Men jeg har lest litt Køltzow. Normalt er jeg ikke noen stor leser av dagbøker, men jeg ble nysgjerrig da hun ga ut dagbøkene sine i 2021.

Der møtte jeg en ung kvinne som var følsom, desperat etter frihet og kjærlighet. Jeg fikk lyst å være 20 år igjen og bli venninne med denne varme, ville og velformulerte personen.

Hør bare på tittelen på Kapittel 2: «Jeg har kysset en gutt og han kysset godt». Så nydelig. ❤️

Jeg skal dykke ned i den boka igjen nå, og er du litt nysgjerrig på hvem Liv Køltzow var, er denne artikkelen en fin innføring:

Neste gang jeg skriver til deg er det allehelgensdag og vi skal prøve å finne noe deilig skummelt lesestoff.

Nå håper jeg du ble inspirert til å lese en bok, og send gjerne dette Bokbrevet til en venn som trenger et lesepuff!

Siss

Kommentér

Hva synes DU er en god høstbok?

Og tror du vi fortsatt leser papirbøker skrevet av levende forfattere om fem år?