En uegnet president kan gjøre ufattelig mye skade. Men hvis Harris vinner, kan vi da slappe av?

Hvis Donald Trump vinner, hva skjer med USAs økonomiske politikk? Hvis Kamala Harris vinner, kan vi i Europa slappe av? Hvis du ønsker korte, klare svar, er det best å stoppe å lese. Hvis ikke – les videre.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Storbritannias statsminister Winston Churchill skal ha sagt at USA alltid vil gjøre det rette – etter at det har prøvd alt annet. Det virker som det er dette amerikanerne har holdt på med i de siste månedene – å prøve alt annet før de prøver det rette.

Det har vært en bisarr første presidentkandidatdebatt, attentatforsøk, overtalelsesforsøk, spekulasjoner og diskusjoner.

Så kom nyheten om at den sittende presidenten trekker seg som presidentkandidat. Det var en patriotisk beslutning av statsmannskaliber. Svært få gir frivillig fra seg politisk makt for å hjelpe landet. Likevel kom den rimelig sent, og kanskje ikke helt frivillig, heller.

Deretter har vi fått en overraskende og spektakulært energisk valgkampstart for erstatteren, den sittende visepresidenten.

Hadde dette vært en film, hadde folk ristet på hodet over det totalt utroverdige manuset. Men nå er håpet vekket, selv om verden ennå bevrer i nervøsitet.

Viktigste hendelse siden Berlinmurens fall?

Nervøsiteten har sin rot i USAs betydning for verden. Verden skjønner også at USA nå gransker hva verden egentlig skal bety for USA. Dessuten skjønner folk verden over at en uegnet president kan gjøre ufattelig mye skade.

En amerikansk president skal jo kunne handle hurtig, og derfor sitter hun eller han nærmest med fingeren på atomknappen. Dermed må en amerikansk president være handlekraftig, kunnskapsrik og gjennomtenkt – i tillegg til balansert, modig og faktabasert. USAs militære strategi innebærer at presidenten skal kunne reagere raskt og med stor styrke. Og hvilken styrke!

USAs militærbudsjett er større enn de neste ti landene på listen til sammen. De økonomiske musklene fører til militære muskler. Ta et eksempel: USAs flåte av hangarskip, målt etter dekkenes areal, er dobbelt så stor som det resten av verden har ... til sammen.

En amerikansk president kan altså på sekunder endre verden. Og det er bare én av de to presidentkandidatene som er skikket til å ha den makten – og det er ikke han som var president for fire år siden. Derfor vil folk i alle land holde pusten og stirre uten å blunke på valget 5. november.

Det kan bli den viktigste hendelsen siden muren faltmuren faltBerlinmuren sto i 28 år som symbol på den kalde krigen. Murens fall 9. november 1989 endret verdenshistorien.. Og. Mye. Skurrer.

USA virker ikke lenger som et lysende frihetsfyrtårn andre land kan navigere etter.

Amerikanerne selv er misfornøyde. De mistror hverandre. Den politiske samtalen er helt mislykket, og ikke bare har de to partiene diametralt ulikt syn på verden – de vil ikke snakke med hverandre. Det ene partiet saboterer åpenlyst de politiske prosessene.

En slags reiseskildring

Jeg var nylig i USA. På flyet sirklet tankene rundt særlig to spørsmål:

1. Hvis Donald Trump vinner, hva skjer da med USAs økonomiske politikk?
2. Hvis Kamala Harris vinner, kan vi i Europa da slappe av?

Hvis du ønsker korte, klare svar, er det best å stoppe å lese.

Det jeg kan tilby her, er en slags reiseskildring med noen økonomiske resonnementer flettet inn i kulturelle observasjoner.

Først en kjapp stemningsrapport. Jeg merket en sitring i kroppen da flyet landet på Dulles Airport utenfor ashington DC i Virginia. Det skal innrømmes: Jeg har alltid sitring i kroppen når jeg lander i USA – selv etter å ha bodd der i fem år og hyppig vært på besøk gjennom tre tiår.

I USA møter du en energi, livsglød, pågangsmot og kreativitet jeg ikke har møtt noe annet sted. Dette er landet som har gitt verden lyspæren, flyet, transistoren, GPS-en, PC-en, månelanding og ... Chat-GPT. Amazon, Apple, Google, Facebook, Microsoft, Nvidia og Tesla er de mektigste selskapene i verden.

Energien og kreativiteten har ført landet i en posisjon der det produserer 25 prosent av markedsverdien i verden, selv om det har 4 prosent av verdens befolkning.

USA er en innovasjonsgenerator som har frembrakt de største og viktigste oppfinnelsene de siste 150 årene. Likevel er det første møtet med landet en enorm passkø, utført av nokså umotiverte personer med et aldri så lite maktønske.

Så ditt første møte med den imponerende innovasjonsgeneratoren er alt annet enn imponerende. Du kan risikere å stå på vegg-til-vegg-tepper av den typen som kun kjøpes når pris er eneste innkjøpsparameter. Du kan risikere å bli stående i timevis. Det er fingeravtrykk, undersøkende blikk og harde kommandoer – ikke akkurat en velkomstkomité.

Hver gang jeg går gjennom immigrasjonskontrollen, tenker jeg noe sånt som at dette er et sted som har dette budskapet til verden: «Dere trenger oss mer enn vi trenger dere. Deal with it.»

Jeg nevner dette fordi den fysiske porten inn til USA samtidig er en symbolsk port inn til en forståelse av USA. For landet har egentlig nok med seg selv, og de fleste i USA vil ha USA som førsteprioritet. La oss gå mer i dybden her siden det er med på å forklare isolasjonistiske tendenser blant amerikanere – og dermed hvordan de stemmer.

Landet som rev seg løs – med våpen

Verdensbanken har en oversikt som viser import av varer og tjenester som andel av bruttonasjonalprodukt (BNP). Det er en indikator som antyder både åpenhet mot – og avhengighet av – verden. For 2022 var tallene for Danmark og Sverige og Norge: 59, 50 og 27 prosent. (Norges tall er lavt fordi oljeproduksjonsverdiene er så store.)

Ta tak i stolen din, så skal jeg gi deg tallet for USA. Vent på det ... 15 prosent. Ja, du leste riktig. USA er så stort og har en så mangefasettert produksjonskapasitet at landet kan lage alt det trenger selv. USA trenger ikke verden.

Det går lenger og dypere enn som så. Landet startet tross alt som en løsrivningskamp fra en europeisk kolonialist. Enhver amerikansk skoleelev blir fortalt – av lærere som blir blanke i øynene – historien om kampen mot den undertrykkende herskernasjonen.

Uavhengighetserklæringen er noe av det helligste i USA. De ivrigste elevene pugger den så de første ordene klinger i hjertet på alle historieinteresserte amerikanere: When in the course of human events, it becomes necessary for one people to dissolve the political bands which have connected them with another ...

Det er umulig å forstå den isolasjonistiske tråden som går gjennom USAs historie uten å starte med at landet – med våpen – måtte løsrive seg fra et annet. Med det perspektivet kan man ikke være overrasket over amerikaneres motstand mot å bli trukket inn i europeiske kriger. I 1940 så amerikanerne på Adolf Hitler som Europas problem. Punktum. I dag ser mange på Vladimir Putin som Europas problem.

Trump vrir stemmer ut av misnøyens klut

Amerikanere flest vil at USAs ressurser skal brukes på USA. Velgerne vil ikke at USA skal bruke ressurser på å være verdenspoliti. De vil heller fikse veiene, skolene og helsevesenet. De vil bli kvitt teltene av hjemløse, ha sikre byer og gode lærere. Når de stemmer, tenker de ikke på Nato, Ukraina eller verdenshandel. De tenker på bensinprisen. Handlekurven. Lønnsslippen. Arbeidsplassene.

Her ligger en av grunnene til Trumps popularitet, for han sier dette tydeligere enn andre politikere. Det er en skjebnens ulykksalighet for USA og verden at Trump, som er eksepsjonelt uegnet til være president, er den som har vært flinkest til å vri stemmer ut av denne misnøyens klut.

Mange velgere vil dermed si noe sånt som dette til seg selv når de putter stemmeseddelen i urnen: «Blås i hva fyren er og hvordan han snakker, for matvareprisene var lavere da han var president.»

De overser løgner, navnekalling og dumskap. De ignorerer hans autoritære trekk. De lukker øynene for hans rolle i stormingen av Kongressen.

Det er derfor nesten 50 prosent sannsynlighet for at han blir valgt. Svaret på spørsmål nummer 1, hva skjer med USAs økonomiske politikk dersom Trump vinner, blir da aktuelt. Vi kan ane svarene ved å lese hva Trump selv har sagt, for så å koble det opp mot hans personlighet og det han gjorde forrige gang. Likevel blir det ikke noe særlig mer enn anelser, for selv ikke Trump vet hva Trump gjør neste uke.

Dette er imidlertid klart: En ny periode med Trump vil bli preget av isolasjonisme, proteksjonisme og populisme. Det er en strategi USA – og andre land – har brukt før, da med helt katastrofale konsekvenser.

På 1930-tallet kjørte mange land en politikk preget av disse trekkene – og utfallet ble grusomt. Trump vil ignorere slike historiske innsikter, hvis han overhodet kjenner til dem. Han vil ha følgende punkter høyt oppe på listen over sin økonomiske politikk:

• En Federal Reserve som lytter til presidentens ønsker
• Skattelette til selskaper og velstående personer
• Kraftig økning i toll på importerte varer
• Økt oljeproduksjon
• Avvikling av miljøpolitikk
• Liten regulering av kunstig intelligens
• Sterk begrensning av innvandring – og kanskje forsøk på deportasjoner
• Redusert amerikansk interesse for Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og det Internasjonale pengefondet (IMF)

Av disse er det det øverste punktet som får de fleste økonomer til å vri seg i svette om natten. Hvis vi får en situasjon der Trump har manøvrert seg til å kunne påvirke renten i betydelig grad, vil det bli urolige tilstander på verdensmarkedene.

Se for eksempel hva verdens beste nålevende økonom og vinner av Nobels minnepris Paul Krugman skrev i New York Times etter pressekonferansen 9. august, da Trump hintet om at presidenten burde kunne påvirke renten.

Professoren mer enn antyder at tukling med renten kan inntreffe under en ny Trump-periode og viser til historiske eksempler på at dette gir uheldige utfall. Han peker på at president Nixon presset USAs sentralbank Federal Reserve til å føre en ekspansiv pengepolitikk før 1972-valget – og mener at det kan ha bidratt til stagflasjonen på 1970-tallet. Krugmans budskap er at sentralbanken noen ganger må å gjøre upopulære ting. Det er vanskelig uten uavhengighet.

Fra Norge vet vi dette: Renten på de tiårige amerikanske statsobligasjonene er den viktigste enkeltprisen av alle de milliarder av priser vi har i verdensøkonomien. Den har vært forutsigelig og stabil i generasjoner. Kommer den i spill, kan vi legge lærebøkene til side. Da. Kan. Alt. Skje.

Forlatt av eliten, desperate etter noe annet

Slike tanker føk gjennom hodet mitt mens jeg gikk rundt i Washington D.C. Men de tankene kolliderte mot virkeligheten, for når du er i USA, merker du det motsatte av nedslåtthet. Du merker energien. Gå-på-viljen. Optimismen. Iveren. The American spirit. Det er Lyft-sjåføren fra Etiopia som egentlig vil bli jurist, eller hotellresepsjonisten fra Italia som drømmer om å bli sanger.

Jeg klarer simpelthen ikke å være betuttet lenge i USA. Man blir grepet av stemningen.

Men USA-turer er alltid blandet kost. Senere på turen kjørte vi (to venner og jeg) gjennom Pennsylvania. Ikke tilfeldig, for det er nettopp den staten som trolig blir den aller viktigste vippestaten i valget. De fleste veier til seier går gjennom Pennsylvanias 19 delegater. Vi skulle til Flight 93 National Memorial, som ligger der flyet styrtet 11. september 2001. Det stedet er helt utenfor allfarvei.

Reisen ble en uhyre interessant opplevelse, for vi kjørte gjennom tykkeste Trump-land.

En huseier nøyet seg ikke med et par plakater til støtte for Trump, men hadde i stedet stilt seg selv spørsmålet: «Hvor mange flagg og plakater får jeg plass til på tomten min?» Og så bestemt seg for å teste det ut. Resultatet var rimelig sjokkerende.

Hus i «tykkeste Trump-land». Foto: Andreas Benedictow

Langt om lenge kom vi til en bitte liten by der vi spiste. Man kommer sjelden ut av en amerikansk restaurant uten en samtale med servitørene, og sånn ble det også den gangen. Da vi etter måltidet skrøt av biffen, svarte servitøren at hun skulle ønske hun en gang ville få råd til å smake på den selv.

Den setningen har dukket opp i hodet mitt mange ganger i løpet av sommeren, for den illustrerer godt hvorfor Trump er så populær. Det har å gjøre med de områdene i USA som føler seg forlatt. Forlatt av eliten, altså de områdene der folk har lite penger og neppe råd til å reise lenger enn til nabostaten.

For mange i disse områdene er det noe både forfriskende og forførende med en fyr som påstår han skal ta USA tilbake til en mytisk storhetstid ved å kaste granater inn i det politiske etablissementet. De er så desperate etter noe annet at de lukker øynene for at han allerede har hatt fire år til å prøve på det.

Kontrastene er store i USA. På et tidspunkt kjørte vi gjennom amishamishTradisjonsbundet, fundamentalistisk kirkesamfunn i USA og Canada. De fleste lever av jordbruk etter gamle metoder og blander seg ikke med det øvrige samfunnet.-land. Da så vi at folk helt faktisk brukte vogner trukket av hester. Senere på turen kom vi opp på motorveien og lå bak en cybertruck.

Vi kommenterte oss imellom at vi på kort tid hadde vært innom scener som var adskilt med 150 år. I det ligger det også lærdom, for eksempel det at USA inneholder så mange fenomener og deres motsetninger at ingen skribenter klarer å male et portrett av USA i få setninger. Ikke engang i en bok. I beste fall klarer de noen enkle strøk med slående farger.

Hva nå, Europa?

I bilen på vei mot Chicago vendte jeg til det andre spørsmålet. Hvis Harris vinner, kan vi i Europa da slappe av? Tilsynelatende er svaret uhyre enkelt.

Med Harris får vi en økonomisk politikk som ligner på de siste fire års politikk. Det vil si markedsløsninger pluss relativ ivrig bruk av industripolitikk.

Likevel aner vi i Harris en reformator som nok ønsker enda mer satsing på offentlige løsninger. Hun har trolig også mer populistiske trekk enn Biden. For eksempel rapporterer Washington Post 16. august at vil hun vil forby aggressiv prising av matvarer og gi økt subsidiering til trengende befolkningsgrupper.

Dette er friske løfter, som neppe blir gjennomført. Men det sier noe om tankeretningen. Hun proklamerer at hun skal kjempe for middelklassen. I tillegg er Harris jurist med påtaleerfaring. Det kan borge for tøffere regulering på områder som miljø, kunstig intelligens og sosiale medier. Som Trump vil Harris kjøre en hard linje overfor Kina.

Og da er vi over til hva hun vil tenke om Europa.

Dessverre vil hun nok ikke tenke så mye på oss, selv om det er all grunn til å tro at hun vil ønske å stoppe Putins utfall mot Ukraina. Men den økonomiske verdensordenen som vokste frem i de tre tiårene etter murens fall, den er forbi. Nå blir det blokkdannelser, deglobalisering og kortreist produksjon – også med Harris.

For Europa er overskriften denne: Finn penger til militæret – USA vil ikke betale lenger.