En trykkkoker som til slutt eksploderte

De kunne ikke stå der sammen. De var ikke lenger en trio. Isfronten virket total.

Først da Bollestads oransje rygg var geleidet ut av lokalet kom de to gjenværende i ledelsen for å si sitt.

Olaug Bollestad gikk av som partileder. Det var hennes eget valg, fikk vi vite. Valget ble til det kjedsommelig repeterende respektert av Dag Inge Ulstein og Ida Lindtveit Røse.

Sentralstyremøtet var over. I syv selsomme timer hadde følelsene dirret rundt møtebordet. Temperaturen hadde vært høy. Stemningen alvorstynget fra start.

Det gikk som det måtte gå, rapporterer vi ofte i pressen. Her er det bare delvis sant.

Det mest oppsiktsvekkende om KrF-dramaet er ikke fullt ut fortalt, det er krevende å forstå:

Mistilliten var større innad i ledertrioen enn mellom sentralstyret og dets leder.

Bollestad måtte gå fordi hun mistet evnen til å lede sammen med noen, ikke først og fremst fordi hun mistet hele partiet sitt.

Situasjonen er ikke til å tro!

Betydelig samarbeidsproblemer

Det som felte henne var samarbeidsproblemer som var dekket over i lang tid.

En trykkoker som til slutt eksploderte i begynnelsen av august.

Hele sentralstyret fikk sjokkartede vitnesbyrd og banebrytende innsikt i dype samarbeidsproblemer i partiets daglige ledelse den 6. august. Problemene skal ha vært forsøkt adressert og løst over lengre tid, særlig siden begynnelsen av juni.

Fredag denne uken finnes det altså ingen mulig løsning. Sentralstyret må se en ledertrio som ikke makter å lede sammen. For sent til å gjøre noe med det.

Bollestad kom til møtet med ønske om å finne en løsning. Flere stemmer i sentralstyret gjorde det samme. Samtidig blir det tydelig at hovedproblemet defineres til å være Bollestads lederstil. Et unevnelig, men sentralt varsel blir uansett et slags bevis.

En løsning ville krevd både vilje og evne til forsoning. Det var åpenbart ikke tilstrekkelig til stede i går.

Hvor ansvaret for det skal plasseres, vet bare de involverte.

Om Bollestad strakte ut en hånd eller kom med urealistiske krav på overtid av en langvarig prosess, er umulig å dømme.

Ingen av partene, heller ikke Bollestad, kommer særlig godt ut av dette.

En sykmeldt partileder føler seg sjakk matt, forsvarsløs og alene.

De mest sentrale partitoppene er redd at et ytre press, indre forventninger og lammende flombelyst oppvask over tid skal ødelegge partiet fullstendig.

Derfor er det ikke noe annen utvei enn at Bollestad må gå av. Hun var ikke lenger den beste partilederen KrF kunne ha.

Bollestad, Ulstein, Røse og generalsekretær Ulfstein klarte ikke lede partiet sammen.

Selv om man mener det er urettferdig eller feil, så blir det uansett et urokkelig faktum gjennom disse syv timene.

Røyse er det langsiktige valget

Nå er KrF sendt ut i et ledelses-vakuum og organisatorisk uvisshet som det er skadelig om skulle vare for lenge.

Dag Inge Ulstein er fungerende leder (valgt inn som første nestleder), men virker urokkelig på at han verken skal lede partiet lenger enn nødvendig eller ta gjenvalg til Stortinget. Han sier da med overtydelighet at han ikke ønsker, orker eller er interessert i å gi alt for KrF med hele seg.

Et mer langsiktig valg vil være å velge andre nestleder Ida Lindtveit Røse som partileder. Da kan ikke Ulstein fungere til vårens ordinære landsmøte, langt inn i et valgår.

Det er bare én nummer én og dersom Røse skal være det, må hun bli vist tilliten så fort som mulig. Om hun skal konstitueres av landsstyre eller vente på å bli valgt er fortsatt i det blå. KrF må ha en plan for hvordan dette skal løses i løpet av neste uke. Det haster å gi partiet stabilitet.

Røyses syn på konflikten med Bollestad har hun ikke fult ut svart på. Partiet vil sikkert høre hennes versjon. Hun må velges med full støtte og all tillit. Hvis noen tror hun har hatt en rolle for å presse Bollestad ut, eller ikke villet forsone seg med Bollestad, vil det ødelegge hennes mulighet for raskt å kunne samle partiet. Enten man mener det var rett eller galt at Bollestad gikk, må man kunne klappe for den som kommer.

Lindtveit er mildt sagt langt fra sikker på stortingsplass fra neste periode, med mindre hun inviteres inn på listen til Hordaland, Rogaland eller Vest-Agder. I alle tre valgkretsene virker det hverken som om døren er høy eller porten særlig vid.

Flasketuten peker på

Det er en veldig krevende og veldig utakknemlig jobb å skulle overta KrF. Historien er litt for full av KrF-lederskifter som ikke har vært ønsket eller planlagt.

Enten det er indre press og lederstil (Høibråten), strategiske bommerter (Hareide), selvforskyldt skandale (Ropstad) som gjør at lederen går av, kommer alle etterfølgerne til fordi «flasketuten tilfeldigvis peker på» etterkommeren.

Selv ikke i et familieparti kan man velge ledere etter et foreldremøte-prinsipp.

Røse hadde trolig arvet partiet uansett i 2027. Nå kan det skje fordi hun må. Hvilken heiagjeng, hvilket mandat vil hun få?

Mens lederskiftene skjer helt uplanlagt, daler oppslutningen og partiets prosjekt virker å være overlevelse, vel så mye som et tydelig forankret politisk prosjekt. Holder det?

Så langt har partiet overlevd i større grad enn deres ledere.

Det er ikke et særlig imponerende svar.