En sumpskog kan altså ikke erstattes med en anlagt, snauklipt plen

Det virker som alle nyanser av grønt har forsvunnet, og dette utsagnet kan ikke stå uimotsagt.

Vi som er biologer, og jobber som undervisere og forskere på Universitetet i Agder (UiA), har tidligere forsøkt å få frem at bevaring av biologisk mangfold krever mangfold av naturtyper i et område. Ett grøntareal er ikke nødvendigvis det samme som et annet grøntareal. Det som betyr noe, er hva arealene består av, hvilke arter de kan huse, og hvordan de samspiller med de andre grøntarealene i området.

På Gimle er det i dag mange ulike naturtyper: bl.a. furuskog med mange mosearter, sumpskog med ulike løvtrær, bøkeskog, fuktig bjørkeskog dominert av gress og eikeskog med blåbær.

En skog eller en blomstereng huser et komplekst samspill mellom mikroorganismer, planter, insekter, fugl og andre større dyr. Mikroorganismene og plantene danner grunnmuren. Hvis jordforholdene endres, eller plantemangfoldet reduseres til et par arter av gress, reduseres også mangfoldet av andre organismer. Blir det færre blomsterplanter med pollen og nektar, blir det færre insekter, noe som igjen medfører færre insektspisende fugler.

Sumpskogen på Gimle gir leveområder for et bredt spekter av arter som er tilpasset dette unike miljøet. Bare på en natt i juni 2024, ble det registrert 99 ulike arter av sommerfugler. Slik skog bidrar også til å regulere vannbalansen ved å holde tilbake vann i perioder med mye nedbør, noe som reduserer flomrisiko.

En anlagt plen, derimot, er et landskap med svært lavt biologisk mangfold. Plenen består ofte av kun noen få gressarter og den kontinuerlige klippingen gjør livet surt for insekter. Selv om en gressplen er grønn, bidrar den ikke til biologisk mangfold.

En sumpskog kan altså ikke erstattes med en anlagt, snauklipt plen med busker rundt, og en blomstereng kan ikke erstattes med en gresslette eller anlagte bed.

Det hjelper heller ikke så mye at det «bare» er en del av skogen som skal bygges ned. Sumpskogen på Gimle er allerede en liten skog. Blir det fjernet noen få titalls trær og små masser av skogen kan det få store konsekvenser for det som er igjen. I anleggsfasen vil et større område bli berørt av hogst og slitasje på skogbunnen. Miljøet i skogen som står igjen etter utbyggingen vil kunne bli betydelig endret, slik som lysforhold, drenering og grunnvannstand. Betingelsene for en del av organismene som lever der, vil dermed ikke lenger være til stede.

I slike prosesser er det vanlig å høre argumenter av typen: “Å ta litt av skogen kan vel ikke ha så mye å si i det store bildet”. Problemet er at lignende nedbygginger skjer i et raskt tempo overalt i landet , og Kristiansand kommune har allerede har bygd ned mest natur i Norge . Det er på høy tid, og helt nødvendig, å ikke bare bevare den naturen vi har igjen, men også restaurere ødelagt natur.

FN har utpekt 2021-2030 til verdens tiår for restaurering av økosystemer. Ifølge FNs naturpanel står en million arter i fare for å bli utryddet, og mange av dem er avhengig av at vi reparerer allerede ødelagt natur, noe som er mye mer krevende enn å bevare det vi allerede har.

Naturområdene på Gimle ligger på et sted som gjør dem spesielt verdifulle. Skogen, den gamle eika og blomsterenga er et krysningspunkt mellom universitetet, naturmuseet, Gimle gård, KKG og Lovisenlund skole, og brukes aktivt av både elever og studenter. Området har også stor verdi for lokalbefolkningen, noe underskriftskampanjen med over tusen underskrifter mot nedbygging viser.

UiAs arbeidsgruppe for biologisk mangfold har foreslått en rekke tiltak for økt mangfold av ulike dyr og planter på campusområdet. Universitetet har allerede endret driften av plenarealene, hengt opp flaggermuskasser, plantet gamle sorter av frukttrær og plantet blomstereng like ved hovedinngangen. Da er det et paradoks at naturen skal bygges ned i et annet hjørne av campus.

I stedet for å bidra til den nedslående statistikken over nedbygd natur i Kristiansand, kan forvaltningen av naturområdene på Gimle bli et eksempel til etterfølgelse. En mulighet til å vise hvordan vi kan fremme naturmangfold og samtidig lage gode uterom for både elever, studenter, idrettsutøvere og mosjonister. Det er mulig å kombinere alle disse hensynene, og vi er helt sikre på at alt annet er å gå baklengs inn i fremtiden og kan vise seg å bli skjebnesvangert.

Anne Lien, førsteamanuensis, Institutt for naturvitenskapelige fag, UiA Jorunn Larsen, førsteamanuensis, Institutt for naturvitenskapelige fag, UiA Malene Østreng Nygård, forsker og botanisk kurator, Naturmuseum og botanisk hage, UiA Tove M. Gabrielsen, professor, Institutt for naturvitenskapelige fag, UiA Lars M. Korslund, førsteamanuensis, Institutt for naturvitenskapelige fag, UiA Johanna B. Marcussen, stipendiat, Institutt for naturvitenskapelige fag, UiA Ane Timenes Laugen, professor, Institutt for naturvitenskapelige fag, UiA Per Arvid Åsen, forsker emeritus, Naturmuseum og botanisk hage, UiA Kari Fiskvatn, biolog, Naturmuseum og botanisk hage, UiA Svein Grundetjern, Universitetslektor, Institutt for naturvitenskapelige fag, UiA