«En spektakulær politisk askepott-historie»

Det er en av vår tids mest spektakulære politiske askepott-historier.

En preste­datter fra en liten lands­by i det tidligere DDR ble verdens mektigste kvinne.

Hun ble gjenvalgt fire ganger, og var forbunds­kansler i Tyskland i til sammen 5860 dager mellom 2005 og 2021.

I to år har «die Alt-Kanzlerin» med jevne mellom­rom skrevet sin historie på et strand­hotell ved Østersjøen sammen med sin trofaste medarbeider Beate Baumann.

«Frihet. Memoarer 1954-2021» er en fortelling uten store fakter.

Enkelt og liketil fortalt – ikke ulikt slik hun fremsto som kansler.

To liv

Hennes 16 år ved makten er en reise gjennom det 21. århundres største verdens­politiske hendelser, fra terror­angrepet på World Trade Center (da hun allerede var blitt partileder) til hun loset landet gjennom pandemien, og frivillig gikk av som forbundskansler den 8. desember i 2021.

Selv deler hun livet sitt i to.

De første 35 årene levde hun i det kommunistiske DDR. I de neste 35 i det gjen­forente Tyskland.

Av disse to veldig ulike livs­epokene er det den første halv­delen som engasjerer mest.

Når hun forteller om livet i den tidligere «arbeider- og bondestaten» DDR, er hun gnistrende god.

Selv om frihet var mangel­vare i det kommunistiske diktaturet, er det akkurat som om hun her står friere når hun nå skal se tilbake på denne perioden.

Det svinger av den unge Angela Merkel som nekter å la seg verve av sikkerhets­tjenesten Stasi, og som deltar i stillferdig sivil ulydighet mot regimet.

Det er fantastisk spennende å følge hennes utvikling når hun for første gang får muligheten til å velge hvilket parti hun vil støtte i det gjenforente Tyskland.

Det er i disse første kaotiske årene at Merkel blir Merkel.

Skildringen av når hun i desember 1990 danker ut sine lokale partikolleger, og blir valgt inn som CDUs representant i forbunds­dagen fra den nordtyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern, er et høyde­punkt.

Derfra var veien kort til minister­poster i Helmut Kohls regjeringer.

Verdens­lederne som kom og gikk

Som miljøvern­minister fikk hun for eksempel mulighet til å studere den brutale privatiseringen av det tidligere DDR på nært hold.

Mange har hevdet at sjokk­innføringen av kapitalisme i Øst-Tyskland fikk katastrofale følger.

Så langt er ikke Merkel villig til å gå.

Selv om hun er kritisk til hvordan vesttyske selskaper fikk kjøpe opp DDRs stats­eiendom, har hun ikke mistet troen på at den beste modellen er en sosial utgave av markeds­økonomi.

Kritikere vil hevde at den markeds­økonomien øst­tyskerne fikk tredd nedover hodene sine, var alt annet enn sosial.

For Angela Merkel ville det å fortsette å leve som ufri borger i et diktatur vært en atskillig større katastrofe.

I bokens andre del passerer menneskene, for ikke å si mennene, som styrte verden, forbi.

Merkel betrakter dem med sitt stoiske blikk.

Hun sitter på første rad når Vladimir Putin legger frem sitt syn på verden på sikkerhetskonferansen i München i 2007.

Vi er også med når Donald Trump bevisst unnlater å ta Merkel i hånden under sin første president­periode:

Men Angela Merkel tar ingen bitre oppgjør med tidligere fiender.

Det er hun rett og slett for anstendig til.

Flyktningkrisen

Å klare å beholde det hun kaller en «glede i hjertet» og en viss grad av «Unbekümmertheit», sorgløshet, også i mørke tider, er Merkels oppskrift for et langt liv i politikken.

Denne vennligheten er en viktig grunn til at hun gang på gang klarte å vinne makt­kamper med politiske fiender.

Politisk timing var avgjørende da hun bestemte seg for å ta et oppgjør med sin partifelle Helmut Kohl, som hadde rotet seg inn i en korrupsjons­skandale.

Forholdet til denne bautaen i tysk politikk er noe Merkel gjerne kunne skrevet enda mer om.

Hun angrer ikke på sin åpne holdning til å ta imot flyktninger i kjølvannet av Syria-krigen.

Hennes uttalelse «Wir schaffen das», «vi klarer det», endret det politiske landskapet i Tyskland, og noen vil hevde at det skapte grobunn for ytre-høyre partiet AfD.

Hun innrømmer at det i hennes politiske liv er et før og et etter denne setningen.

Kanskje er dette et av eksemplene på at hennes velutviklede politiske teft sviktet henne.

Isteden styrte hun etter sitt moralske kompass når hun så alle de fortvilte menneskene som befant seg ved de europeiske yttergrensene.

To liv

«Frihet» er en interessant reise gjennom vår nyere politiske historie.

Paradoksalt nok er det som om denne fortellingen blir kjedeligere jo mektigere Merkel blir.

Da er det flere hensyn å ta, flere politiske valg å forsvare.

Hun mister noe av den sorgløsheten og lettheten som var grunnen til at hun maktet å nå helt til topps i europeisk politikk. Noen kapitler vil nok også føles mest relevant for tyske lesere.

Det er noe annet å være med når nyskilte Angela Merkel okkuperer sin første leilighet i en bygård i Øst-Berlin.

Eller når hun som kandidat til det tyske parlamentet sitter i et naust ved Østersjøen og lytter til problemene til østtyske fiskere.

I slike øyeblikk fremstår både hun, og denne livs­fortellingen på sitt mest levende.