En skam for rettssikkerheten

Rusmiddelavhengiges rettssikkerhet må ivaretas, skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto: Olav Olsen

Dagens regelverk om tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige er en skam for deres rettssikkerhet.

Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10 regulerer tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige gjennom tre bestemmelser: paragraf 10–2 om tvang overfor rusmiddelavhengige, paragraf 10–3 om tvang overfor gravide rusmiddelavhengige og paragraf 10–4 om tilbakehold på grunnlag av samtykke.

Som overleger i rus- og avhengighetsmedisin ønsker vi å fremheve kritikkverdige forhold som gir adgang til tvangsinnleggelse av rusmiddelavhengige.

Stor variasjon i kompetanse

For å forstå rettssikkerhetsproblemet pasientene står overfor, er det nødvendig å vite hvordan prosessen foregår.

Tvangssaker initieres av kommunen, som fremmer vedtak til Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker («nemnda»). Det stilles ingen krav til hvem i kommunen som kan utarbeide forslag til vedtak. Dette resulterer i stor variasjon i saksbehandlerens kompetanse og forståelse av rusproblematikk – og derav også terskelen for å fremme forslag.

Til sterk kontrast er det helsepersonell som initierer tvang i psykisk helsevern. Tvangsinnleggelse krever at pasienten undersøkes av to leger. Én av dem skal være ekstern og uavhengig. Det stilles også en rekke andre vilkår som må vurderes av fagkyndige.

Vilkårene for tvang på rusfeltet er til sammenligning vage. Det er en inkonsistent begrepsbruk som er gjenstand for et tolkningsrom som muliggjør en lav inngrepsterskel. Det stilles ingen krav til vurdering av samtykkekompetanse hos pasienten slik det kreves innen psykisk helsevern.

Vilkårene er i lovteksten beskrevet som følge: «Utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende misbruk» og «hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig».

Som en evaluering av ordningen har funnet, er pasientene «ofte mangelfullt eller feilaktig informert, eller helt uvitende, særlig i hastesaker» om blant annet saksbehandling og klagemuligheter.

Med vage vilkår fører dette til at kommunen får medhold i nesten alle saker. I 2018 fikk kommunen medhold av nemnda i 97 prosent av tilfellene.

Unntaket er blitt regelen

Den største utfordringen for rettssikkerheten viser seg likevel gjennom kommunens adgang til å fatte eget hastevedtak. Fra lovgiver er dette er en unntaksbestemmelse som skal gjelde i spesielle saker hvor den det gjelder, kan bli «vesentlig skadelidende».

I virkeligheten er unntaket blitt regelen. I 2018 ble det rapportert 116 midlertidige og 119 ordinære vedtak. (Det hører med i disse tallene at det kan være flere vedtak mot samme person, og at alle midlertidige vedtak skal følges opp av ordinære vedtak dersom tvangen skal strekkes ut i inntil tre måneder.)

Hastevedtak har umiddelbar tvangskraft inntil et forhandlingsmøte i nemnda. Erfaringsmessig kan det ta mange uker før det blir berammet.

Hastevedtak skal riktignok kontrolleres av leder i nemnda. Men i praksis – selv når grunnlaget er svakt – har vi aldri opplevd at et hastevedtak omgjøres slik.

Hastevedtak kan påklages, men det gjøres da en forenklet saksbehandling med begrenset adgang til vitneførsel (inkludert fagpersoner fra spesialisthelsetjenesten). Opplysningene som tilhører saken, «inngår i avgjørelsesgrunnlaget uten at de bevismessig skal gjennomgås».

For pasientene kan dette bety tvangsinnleggelse på uholdbart grunnlag, med politibistand og tilbakeholdelse på institusjon i ukevis, uten en reell anledning til å få etterprøvd kommunens vedtak.

Forskjellsbehandling av pasienter

Spesialisthelsetjenestens faglige vurderinger har liten eller ingen innvirkning før eventuelt som vitner i et forhandlingsmøte. Dette til tross for at spesialisthelsetjenesten sitter med fagkompetansen og gjennomfører tvangen.

Det er også en tydelig forskjellsbehandling av pasienter i bruk av tvang. For selv om loven er nøytral med hensyn til kjønn og rusmiddeltype som brukes, viser evaluering av ordningen (fra 2010) at kvinner og brukere av illegale rusmidler er tydelig overrepresentert.

Dette gjelder også i saker knyttet til paragraf 10-3, tvang overfor rusmiddelavhengige kvinner. Her er formålet å forhindre skade på foster. I slike saker er det en klar overrepresentasjon av gravide som bruker illegale rusmidler (for eksempel cannabis), selv om alkoholbruk/-problemer er mer utbredt og vesentlig mer skadelig for fosteret.

Med alt dette som bakteppe skulle man håpe at tvangsinnleggelse hadde god vitenskapelig dokumentasjon for dets nytteverdi. Men ifølge gjennomgangen til en offentlig utredning fra 2019 er den av «lav kvalitet og gir motstridende funn».

Kan føre til tillitsbrudd

Vår erfaring tilsier at inngripende tvangsbruk i noen tilfeller kan føre til positive livsendringer. Men oftere ser vi at det skaper destruktive tillitsbrudd med helsetjenestene, uten varige endringer i pasientens adferd og liv.

Det er på høy tid å endre praksis omkring tvang i rusomsorgen. Vi støtter flere av forslagene som ble fremmet allerede for fem år siden i NOU 2019: 14 om Tvangsbegrensningsloven. Det inkluderer forslag om en inntaksmodell der beslutningskompetansen baserer seg på medisinskfaglige kvalifikasjoner hos spesialisthelsetjenesten som har ansvar for både inntak og eventuelt opphør av tvang.

For å sikre en rettferdig ordning for denne pasientgruppen er det avgjørende at lovgiver presiserer vilkårene for bruk av tvang, innfører minstekrav til saksbehandlingstid og sikrer nødvendig fagkompetanse i beslutningsprosessen. Kun da kan rusmiddelavhengiges rettssikkerhet være tilfredsstillende ivaretatt.

Kronikken gjenspeiler forfatternes meninger.