En seig grøt av politiske unnlatelsessynder

Journalist Ole Torp har nylig skrevet boken «Dypet under ham» – om sin fars og hans kameraters krigsseilerhistorie. Foto: Thomas Andreassen, VG

De er kanskje ikke vokst opp ved kysten, de som bestemmer.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Som samfunn skuffet vi dere.

I dag ber jeg derfor på vegne av den norske stat om unnskyldning for den behandlingen krigsseilerne ble utsatt for etter krigen.

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) har solen i øynene og gråten i halsen når hun ser ut over den lille flokken. Hun er i Fredsparken i Risør den 3. august 2013 og holder talen som en gang for alle skulle be sjøfolkene om å tilgi all urett staten påførte dem i mange år etter at de kom hjem fra verdenskrigen på havet.

Jeg har tatt kontakt med Strøm-Erichsen under arbeidet med boken «Dypet under ham» – min egen fars og hans kameraters krigsseilerhistorie. Jeg vil vite hvordan dagens politikere ser på krigsseilernes opplevelser og myndighetenes behandling av dem.

Min far Nicolay Theodor Torp seilte i krigsfarvann fra september 1939 til mai 1945 – og ble om bord i bergensskipet DS Keret torpedert i 1940.

Kronikkforfatteren far Nicolay Theodor Torp var krigsseiler. Foto: Privat

Seig grøt av unnlatelsessynder

I Risør denne augustdagen i 2013 har noen gamle krigsseilere stavret seg til seremonien og er blitt hjulpet vennlig på plass. Det er ikke så mange igjen av dem. Men her er pårørende av krigsseilere og familier.

Jens Stoltenbergs regjering nummer to har bestemt seg for å ta en skikkelig opprydning i den seige grøten av politiske unnlatelsessynder, likegyldighet og historisk uforstand som har ligget og verket i tiår etter tiår. Nå skal sjøfolk som risikerte livet for Norges frihet, omsider få sin beklagelse og unnskyldning.

Selv om det er for sent for mange. Det er 70 år siden krigen.

Vi må lære om historien. Og vi må lære av historien, sier forsvarsminister Strøm-Erichsen i talen.

Selv den mest livlige forestillingsevne strekker ikke til for å forstå hvordan det (…) artet seg. Det var ikke plasser å gjemme seg. Kun skipsdekket og livbåter.

Tidligere forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Foto: Terje Pedersen, NTB

Forsvarsministeren, hun er selv født fire år etter krigens slutt, vokste opp med krigsseilere i nabolaget, i Hollendergaten og på Slettebakken i Bergen. Hun husker hvordan «krigsseiler» og «fyllik» ble synonyme skjellsord i gatene. Forstandige voksne måtte gripe inn.

I møtet med dere føler jeg respekt og ydmykhet, sier hun ut i forsamlingen.

Men jeg må spørre henne nå – var det full enstemmighet i denne Stoltenberg-regjeringen om at det omsider skulle fremføres en unnskyldning på Norges vegne – etter så mange år uten interesse for krigsseilerne? Forsvarsministeren bekrefter det, og så tilføyer hun etter et øyeblikks betenkning:

«Kanskje vi som er vokst opp ved kysten, forstår litt mer.»

Hadde ikke noe valg

I talen i Fredsparken legger hun vekt på at sjøfolkene ikke hadde noe valg. At det ikke gikk an å søke seg til en roligere tilværelse på land. Europa var i krig, unge sjøfolk så et okkupert og ufritt Norge. For krigsseilerne – nesten 40.000 av dem – var det seilingsplikt.

Strøm-Erichsen taler om den norske handelsflåtens betydning for alliert seier:

Uten våre krigsseilere – deres mot og offervilje – ville neppe Storbritannia klart å stå imot de tyske offensivene. Det handlet om tilgangen til olje og drivstoff. Om leveranser av våpen og ammunisjon.

Og hun siterer den britiske admiral Gerald Charles Dickens, som sa til BBC i et radiointervju i 1941:

Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåten, kunne vi like godt be Hitler om hans betingelser.

Med tårer i øynene avduker Anne-Grete Strøm-Erichsen monumentet i Fredsparken denne augustdagen.

Minnene og beretningene er like levende og sterke.

Og de er vonde.

Vi skylder en stor takk til alle dem som har satt ord på det mange av oss ville ha skjøvet vekk, sier hun.

Som har trosset glemselen, marerittene og de vonde opplevelsene.

Vi trenger det. Det er vår plikt å holde historien levende. Vi og kommende generasjoner vil minnes alt dere ga for vårt land.

Vi må aldri tillate oss å glemme.

«Dette var en av de viktigste talene jeg noensinne har holdt, og en av dem som har betydd mest for meg personlig», sier Strøm-Erichsen til meg nå.

Norsk skip under krigen 1940–1945. Foto: NTB

Nektet egne penger

Krigsseilerne opplevde etter krigen at de ble nektet sitt eget krigsrisikotillegg. For ikke å ødelegge solidariteten mellom britiske og norske sjøfolk i krigsfarvann var den norske hyren blitt redusert, og de tilbakeholdte pengene var satt inn på en hemmelig konto av det norske statsrederiet Nortraship.

Straks det igjen ble fred, krevde de norske sjøfolkene pengene sine utbetalt og saksøkte staten.

I Høyesterett i 1954 vant staten, og fra Stortingets talerstol ble sjøfolkene hånet og latterliggjort. Men saken ble tatt opp igjen, og i 1972 vant krigsseilerne frem – de ble lovet ex gratiaex gratiaNår noe har blitt gjort ex gratia, er det blitt gjort frivillig, ut av godhet eller nåde. (SNL) utbetaling på 180 kroner pr. måned i fartstid.

Og selv da – 27 år etter krigens slutt – måtte de søke om aller nådigst å få utbetalt sine egne penger. Var sjømannen blitt bombet, minesprengt eller torpedert, hadde han svømt for livet i det iskalde Atlanterhavet eller i et flammehav fra tankskipet – ble han trukket i krigshyre og fikk avkortet utbetaling. For var han torpedert, betydde det jo – etter datidens myndighetslogikk – at han hadde gått fra borde, mønstret av!

Det skjedde med min far – og det skjedde med tusener andre.

Var det bare ord?

I Risør i 2013 skulle forsvarsministeren sørge for at oppgjøret for krigsseilerne omsider skulle bli ærefullt og høytidelig gjennomført. Nå skulle de også få statens uforbeholdne unnskyldning. Mange mente det var på tide, selv om de fleste krigsseilerne nå var døde.

Men – var det bare ord, likevel?

Våren 2024 sier Arbeiderpartiet/Senterpartiet-regjeringen absolutt nei til å hjelpe en av de aller siste krigsseilerne, 102 år gamle Oscar Anderson, som sitter på pleiehjem i England.

Hans kone June gjør seg klar til å selge familiesmykkene sine for få råd til å beholde sykehjemsplassen. Får ikke Anderson økonomisk hjelp, må han flytte inn i campingvogn i sønnens bakhage. En stor innsamlingsaksjon blant sjømannsforbund, maritime organisasjoner og private skaffer en drøy million kroner. Selv minstepensjonister gir sin skjerv. Men regjeringen vil ikke.

Utfordret av pressen svarer arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) at trygdeordningene som gjelder, er bra nok.

Det er pr. i dag ingen planer om å endre den ordningen vi har for krigspensjon til krigsseilerne, sier den ansvarlige statsråd.

Slik lever altså den iskalde politiske holdning omkring krigsseilernes historie og skjebne fremdeles i beste velgående i regjeringskretser, etter alle disse årene.

Men da gjør Stortinget opprør: En samlet opposisjon krever at regjeringen sikrer hjelp for de ganske få krigsseilerne som ennå lever. Forslaget fremsettes av Fremskrittspartiets Dagfinn Olsen:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at sivile personer som mottar krigspensjon, og som under andre verdenskrig ble pålagt av den norske stat aktivitet som medførte direkte fare for eget liv og helse, sikres nødvendig bistand for å sikre en verdig alderdom uavhengig av om de i dag er norske statsborgere bosatt i Norge eller har utvandret til andre land.»

På selveste 9. april 2024 (åh – ironi!) blir regjeringen tvunget til ydmykende retrett. Straks Ap-Sp-regjeringen forstår at opposisjonen vil vinne frem, beslutter man at avstemningen i Stortinget skal være enstemmig. Ap- og SP-representantene skal også stemme for Frp-forslaget.

Så er det klart at krigsseileren i England får støtte til pleiehjem. Også andre krigsseilere som lever, får garantert penger til et noenlunde godt liv – på Norges regning.

Nok en gang måtte en norsk regjering lære hva anstendighet er.

De er kanskje ikke vokst opp ved kysten, de som bestemmer.