En pine for landet

Kari Moen Olsen er vittig og kjapp i hodet, men trenger en del hjelp. På sykehjemmet Tjørsvågheimen får hun den av 71 år yngre Laura. 22-åringen er ikke en vanlig sykepleier.

– Hun er veldig flink, fastslår Kari. Gjennom sommeren har 93-åringen hatt fine uker på sykehjemmet. Hun fikk en korttidsplass midt i juli. Det er klart at det bare er for en periode. Kari skal hjem.

Laura Copovi er leid inn via et bemanningsbyrå. Ofte betaler kommunen trippel pris når de må leie inn. Mesteparten av dette går til byrået.

For kommunen er Laura helt avgjørende, og de er svært fornøyde med jobben hun gjør. Samtidig er hun en del av et stort problem.

Flekkefjord kommune blør penger. Og de er ikke alene.

Som så mange andre kommuner i Norge har Flekkefjord sett en eksplosiv vekst i hvor mye penger de må bruke på leie inn sykepleiere, leger – og helsefagarbeidere.

Laura har tre års sykepleierutdanning bak seg hjemme i Spania. 22-åringen vil gå videre på jordmorstudiet, og da må hun først ha praksis som sykepleier. Som nyutdannet får hun ikke jobb i hjemlandet.

Situasjonen er håpløs, så Laura har søkt mot nord.

– Løsningen for meg er jobb i Norge via byrå, sier Laura.

Hun har lært norsk på kurs i Alicante, organisert av utleiebyrået hun jobber for. Det er dette byrået som får penger fra kommunen for at Laura skal være på deres sykehjem.

Flekkefjord alene leide inn sykepleiere, leger og helsefagarbeidere for 28 millioner kroner i 2023. Det er en betydelig sum for en kommune med litt over 9000 innbyggere.

Sykehjemmet Laura jobber på, måtte for første gang leie inn helsepersonell sommeren 2007.

På den tiden det få kommuner som leide inn helsepersonell. I dag gjør så å si alle det.

Når du og jeg blir syke, er det kommunehelsetjenesten som skal hjelpe oss. De skal skaffe nok fastleger og omsorgsboliger. De skal drifte sykehjem og hjemmehjelp. Samtidig skal de blant annet sørge for skoler og barnehager.

Alt dette er dyrt.

Bygdefolket var både rasende og triste, men fylket sto på sitt: De hadde ikke nok penger.

Og nedleggelsene vil spare dem for 800 millioner kroner over en tiårsperiode. Erna Solberg (H) gikk ut og sa at dette muligens bare er begynnelsen på skolenedleggelser vi vil oppleve i årene som kommer.

Senest denne uken ble det kjent at kommunestyret i Vågan i Lofoten vil se på muligheten for å legge ned skoler og barnehager.

Samtidig flytter de unge fra bygda. De minst sentrale kommunene opplever en enorm fraflytning fra unge voksne, spesielt fra kvinnene.

De gamle, på steder som Flekkefjord, flytter sjelden vekk.

Denne utviklingen har enorm innvirkning på helsetjenesten.

For kommuneøkonomien skranter. Og det finnes ikke nok fagfolk.

Samtidig blir norske innbyggere stadig eldre:

• Vi lever lenger – og det fødes færre barn.
• Om syv år, i 2031, vil det for første gang være flere over 65 år enn barn og unge under 19 år.
• Flere eldre betyr mange flere med demens og andre sykdommer som krever mye pleie.

Etter et omfattende innsyn kan VG fortelle følgende:

Norske kommuner rapporterer at de totalt har brukt 3,9 milliarder kroner på innleie av helsefagarbeidere, sykepleiere og leger. I innsynet navngis 36 ulike vikarbyråer.

Slike tall har ikke myndighetene. Statistisk sentralbyrå bekrefter til VG at det ikke er mulig å hente ut denne oversikten. Derfor er det ikke mulig å sammenligne tallene tilbake i tid for helsefagarbeidere, sykepleiere og leger samlet.

De minst 3,9 milliardene som presenteres i denne saken, er basert på selvrapportering fra kommunene på forespørsel fra VG.

Nå kan du selv sjekke hvordan det står til i din kommune.

Du kan også se hvordan demografi­utviklingen blir der du bor – altså hvor mange flere eldre og hvor mange færre barn.

Og du kan finne den lokale døgnprisen for en sykehjemsplass.

* Døgnprisen viser totalsummen det koster kommunen for en sykehjemsplass. Hva brukerne må betale av totalsummen, varierer fra kommune til kommune.

Grønt, gult og rødt lys – slik har VG jobbet med tabellene

Over kan du søke på alle norske kommuner og se hvordan det står til – og hvordan utviklingen vil bli.

I oversikten er kommunene markert med en grønn, gul eller rød prikk. *

Fargen er ment å illustrere alvorlighetsgraden i bemanningssituasjonen, basert på tall og beskrivelser for 2023 **

Grønt betyr at kommunen har ingen eller svært få problemer med bemanning.

Gult betyr at kommunen har problemer med få nok folk.

Rødt betyr at kommunen mener bemanningssituasjonen er svært alvorlig.

Noen kommuner har selv vurdert sin situasjon og gitt en farge selv. Alle andre kommuner har med egne ord svart på spørsmål om hvordan bemanningssituasjon er i deres kommune. Ut fra svarene deres har VGs journalister kategorisert kommunene.

** Et lite antall kommuner har beskrevet 2024-situasjonen, ikke 2023.

I mange kommuner vil summen som brukes på innleie av fagfolk, øke i årene som kommer, får VG opplyst. Hvor kommunene skal finne penger til det, og hva de i så fall må nedprioritere, gis det ikke svar på.

De siste årene har det ikke manglet på krisevarsler om mangelen på personell i Helse-Norge.

←Milda Svestad

Foto: Kristian
Stokdahl, Innherred

– Jeg mener dette begynner å ta livet av kommunen, sier kommunalsjef Milda Svestad i Røyrvik kommune, nord i Trøndelag.

Hun viser til mangelen på fagfolk og ressursene det krever å leie inn.

I TV-stua i Tjørsvågheimen i Flekkefjord er spanske Laura igjen innom Kari og hennes svoger, som også har korttidsopphold på sykehjemmet da VG er på besøk midt i august.

– Pleierne er fra Sverige, Ukraina, Danmark ... Jeg kan ikke ramse opp alle som er her, ler Kari.

– Det er veldig internasjonalt. Men de er veldig flinke.

Kari blir på en slags norsklærer for de utenlandske pleierne. Hun forklarer hva hun trenger hjelp til, og hvordan hun trenger det.

Kommunalsjefen i Flekkefjord, Inger Marethe Egeland, mener at det på landsbasis ikke er pengene det står på.

– Det er tilgangen på kvalifisert personell. Vi må alle ta inn over oss at vi mangler fagfolk. Det vil vi i stadig større grad merke. Vi er der at vi må våge å ta debatten om hva som er realistisk å forvente av helse- og omsorgstjenesten, sier hun.

Egeland kommer med en tydelig oppfordring til oss alle:

– Forventningene blant oss som innbyggere må ned. Vi må, i den grad vi har mulighet til det, planlegge for egen alderdom og ta ansvar for egen helse. Hvor vi bor, hvordan vi bor. Hvem og hva vi omgir oss med, er avgjørende. Selv om det er riktig at forventningene må ned, og selv om vi mangler folk, må kommunene ha nok ressursen til å ta seg av innbyggerne sine, sier kommunalsjefen.

I barnehage og skole er det bemanningsnormer pr. barn. En slik norm finnes ikke i pleie- og omsorg.

– Vi har plikt til å gi forsvarlige tjenester og vi skal ha god nok kompetanse, sier Egeland.

Når kommunen ikke får ansatt nok fagfolk, må de altså leie inn fra private firmaer som driver med utleie av helsepersonell.

– Innleie via byrå koster oss rundt 25 prosent ekstra pr. person. Vi brukte 7 millioner på innleie i fjor. Da leide vi inn 8–9 årsverk, kommunalsjef Egeland.

Fra hele landet har VG mottatt hjertesukk og bekymringer fra talspersoner i kommunene.

De er blitt bedt om å beskrive bemannings­situasjonen i det lokale helsevesenet:

Sykepleiermangelen har vart lenge – de senere årene har kommunene også sett at de mangler helsefagarbeidere, en utdanning som tas gjennom videregående samt lærlingtid.

– Helsefagarbeiderne er grunnstammen i bemanningen vår. Vi legger til rette for at ansatte skal få gode ordninger, blant annet med årsturnus. Likevel klarer vi ikke å rekruttere nok fast personale, sier enhetsleder ved Tjørsvågheimen, Ellen Barth Larsen.

Leger er heller ikke lette å få tak i.

Et eksempel finner vi i Askøy. Der brukte kommunen 359.250 kroner på å leie inn en legevikar – i én måned. Vikaren ble rekruttert via byrå.

Å bruke innleie i stedet for å ansette egne folk koster masse, men kommunene har ofte ikke noe annet valg.

Situasjonen har presset frem en bransje for private aktører. Også fagpersonene som leies ut, kan tjene mye mer enn på vanlig tariff. For når etterspørselen er stor, går prisene opp.

De ulike helseyrkene

Helsefagarbeidere jobber med pleie og omsorg for pasienter i ulike helsetjenester, ofte i hjemmet eller på sykehjem. De støtter pasientene blant annet med daglige oppgaver og personlig hygiene.

For å bli helsefagarbeider kreves et fagbrev, som vanligvis oppnås etter to år med videregående skole samt to år i praksis.

Sykepleiere har ansvar for pasientbehandling, pleie og helseoppfølging. De jobber på sykehus, klinikker, og i kommunale helse- og omsorgstjenester. Sykepleiere vurderer pasienters behov og samarbeider med andre helseprofesjoner.

For å bli sykepleier kreves en bachelorgrad i sykepleie, som vanligvis tar tre år ved universitet eller høyskole.

Leger har en omfattende utdanning som gir dem rett til å diagnostisere og behandle sykdommer.

En lege må fullføre et seksårig medisinstudium, etterfulgt av halvannet til to års turnustjeneste.

I år mangler det 4650 sykepleiere i Norge, ifølge NAVs bedriftsundersøkelse.

Kommunene har rapportert inn at de har kjøpt tjenester fra 36 ulike selskap.

Mange norske kommuner har allerede en svært presset økonomi. Når de må bruke store summer på innleid helsepersonell, må noe annet vike.

Byen med over 50.000 innbyggere er den nest største i Nord-Norge. Likevel er det ikke noen enkel sak å finne folk som vil jobbe i kommunen.

– Vi har eksempel på sykehjem hvor vi har lyst ut stillinger og ikke fått én eneste søker, sier kommunedirektør Kjell Hugvik.

Kritisk mangel på helsepersonell gjorde at Bodø kommune i fjor måtte bruke 90 millioner kroner på innleie av sykepleiere. Det var helt nødvendig for å levere forsvarlige helsetjenester.

– Det er spesielt alvorlig fordi vi har en stor økning i antall eldre med behov for helsetjenester, sier kommunalsjef for helse og omsorg, Arne Myrland.

Han sier at kommunen i løpet av få år har gått fra en «alvorlig situasjon» til en «kritisk situasjon».

←Arne Myrland

Kommunalsjef for
helse og omsorg

Den varslede eldrebølgen kommer til å presse økonomien og helsetjenestene hardt. I Bodø er de der allerede.

– Eldrebølgen som vil treffe landet de neste seks årene, er allerede en realitet i Nord-Norge, sier Kjell Hugvik.

Frem til 2040 vil antallet personer over 80 år nesten doble seg i distriktskommunene.

Denne veksten vil nesten bli like stor som nedgangen av folk i yrkesaktiv alder.

Samtidig er eldrebølgen nasjonal. Det skaper stor konkurranse om arbeidskraften.

Nå jobber Bodø med flere mulige løsninger for å dempe det galopperende pengesluket de bruker på innleie av vikarer.

På Stadiontunet sykehjem og bofellesskap har virksomhetsleder Snorre Noralf Johansen sammen med de ansatte lagt om turnusen.

De tar imot VG midt i vaktskiftet. Kveldslaget er samlet rundt PC-en som viser dagens oppgaver.

Stemningen er god. Ansatte opplever en mer fleksibel arbeidsplass i et nytt vaktsystem.

Sjefen ser at tiltakene virker.

Vakter som tappet ansatte for krefter og motivasjon, er fjernet. Når innleie ofte er tre ganger så dyrt som en fast ansatt, er det svært lønnsomt å satse på fornøyde ansatte, mener Johansen.

– Vi er glade for at vi har vikarbyråene. Samtidig tar det ofte tid for en vikar å bli kjent med beboere og pårørende, sier han.

Byråene leverer ofte vikarer som ikke er norske. Selv om de har gått på språkkurs og kan norsk, skal de snakke med eldre mennesker som hører dårlig, har kognitiv svikt og demens.

– Innleie er ikke den beste løsningen. Vi er glad efor at vi har dem her, hvis ikke hadde vi ikke hatt noe tilbud. Men fast ansatte som kjenner kulturen og kan språket godt, gir en mye bedre tjeneste, mener sykehjemslederen.

Bodø kommune hadde i 2023 et totalt helse- og omsorgsbudsjett på 1,3 milliarder.

– Iminneværende år frykter vi å komme godt over 100 millioner i merforbruk på overtid og vikarbyrå. Prognosen er på 130 millioner. Vi får se hvordan det virker når vi nå klarer å ta med vikarbruket, og få balanse i det, sier kommunedirektør Hugvik.

Han beskriver behovet for innleie som ødeleggende for økonomien til kommunen.

– Dette er penger som vi ikke har, eller penger som kunne vært brukt til å ansette fast personell og investere i for eksempel velferdsteknologi og e-helse, for å skape bedre tjenester, sier Hugvik.

– Isteden brukes pengene på å leie inn vikarer.

– Det er ikke noe problem med språket, forklarer Kari om de innleide sykepleierne fra utlandet:

– Jeg forteller hva de skal gjøre med meg og de plukker opp ord. De vet alt som skal foregå, sier hun.

Mannen til Kari lever ikke lenger. Men på sykehjemmet treffer hun svogeren, ektemannens bror. Det er fint å spise lunsj med nære og kjære.

Hjemme er det bare henne.

Om ikke lenge skal hun si farvel til Laura og de andre som har bidratt til et godt opphold. 93-åringen skal hjem til huset sin.

Der får hun besøk av hjemmesykepleien. Bortsett fra det skal hun klare seg selv.

Det skal ikke gå som planlagt. Formen til Kari blir ikke god nok til at hun kan flytte hjem.

12. september, fire uker etter at VG møtte henne på Tjørsvågheimen, dør Kari på sykehjemmet. Hun etterlater seg fire barn, syv barnebarn og fire oldebarn.

Kari Moen Olsen fortalte familien om at hun hadde snakket med VG. Hun og familien gledet seg til å se reportasjen. De ønsker at den skal publiseres selv om Kari ikke lenger lever.

I dødsannonsen takkes sykehjemmet for hjelpen de ga 93-åringen i den siste fasen av livet.

Tips oss

Journalist

Jobber mest med helsejournalistikk, men meld meg gjerne med andre nyhetstips som du synes er viktig.

Journalist

Jeg skriver reportasjer og nyheter om mennesker, politikk og samfunnsliv. Kontakt meg gjerne på er@vg.no dersom du har tips eller innspill til en god sak.

Journalist

Visuell journalist og fotosjef. Send gjerne gode, visuelle historier min vei!