En hilsen fra Gaza

Det er en geografisk og ikke minst byråkratisk lang reisevei, og 6 dager senere kom vi frem til European Gaza Hospital like utenfor Khan Younis sør i Gaza. Det er et stort sykehus med over 300 sengeplasser, og de fleste spesialiteter er representert. Da vi kom, hadde de gjenåpnet 5 dager tidligere, etter 6 ukers nedstenging pga evakueringsordre 2. juli.

Å leve i frykt

Hver morgen spør vi kollegaene om hvordan natten har vært. Her er det mer enn en høflighetsfrase, det er alvorlig ment; har du måttet evakuere? Har du mistet noen nære og kjære? Har bomber, fly og droner holdt deg våken? Har barna vært redde?

Vi i Norwac-teamet sover så trygt som man kan, her inne på sykehuset. Vår tilstedeværelse på sykehuset er meldt med nøyaktige koordinater til de stridende partene, for å unngå angrep. Men vi kan som alle andre plutselig få evakueringsordre med kort frist for å rømme til et annet sted.

Jeg spurte "Naseer", en av kollegaene her, om han kjente seg tryggest ute i teltet sitt, eller inne på sykehuset. Til min overraskelse var han reddere på sykehuset enn på gaten. Grunnen? På gaten kan man bli truffet av en granat, og dø momentant. På sykehuset er han redd for at han kan bli arrestert, og kanskje bli utsatt for tortur. En rask død er bedre enn en langsom død i torturkammeret.

Han hevder også at en rask død er bedre enn livet i Gaza under beleiring, beskytning og daglig kamp for mat og ly. Det er vanskelig å forestille seg.

Lukten av blod

"Ashraf", en sykepleier på sengeposten har plaster over det ene øyet, og bandasje på den ene armen. Jeg har ikke ønsket å spørre direkte, men han forteller spontant at han mistet det ene øyet, kona og alle seks barna da huset hans ble bombet.

"Jeg orker ikke lukten av blod" sier han. Lukten av sine egne barns blod - hvem kan holde ut det?

Sykehuset har en del utstyr, men det er knapphet på helt elementære ting som kompresser, tekstiler for å dekke operasjonsfeltet og sterile frakker til kirurgene. Lenge før vi reiste fra Norge, ble fire lastebiler fylt med utstyr som vi visste at sykehuset trengte. Denne er dessverre fortsatt forsinket på grensen. Gaza er hermetisk lukket, og det er kun 23 hjelpearbeidere som slipper inn og ut hver tirsdag og torsdag.

Det er daglig noen titalls lastebiler med nødhjelp som kommer inn, men det reelle behovet er mange hundre lastebiler. På grenseovergangen i Kerem Shalom så vi et svært område med nødhjelp som sto i solen og ventet på klarering for videre innførsel i Gaza. Blant annet mange tonn med mat som råtner og mugner.

Protese?

Som sagt gjenåpnet sykehuset noen få dager før vi kom, og det er fortsatt i oppstartsfasen. Det er fortsatt pasienter som synes det er for farlig å komme seg til sykehus og drøyer lenge. Det er mange stygge infeksjoner i gamle skader. Alle vi snakker med forteller at dette er den verste krigen de har opplevd (og de har mange kriger å sammenligne med). Nå har den vart i 11 måneder. Det vil ta lang tid å gjenoppbygge landet, lang tid å lege alle infiserte sår og lang tid å bearbeide alle traumer. Mange amputerte lemmer må erstattes med proteser.

Finnes det protese for en amputert barndom?

Fredag kveld hørte vi en kraftig bombe ikke langt fra oss. Noen minutter senere var vi i akuttmottaket, og til sammen seks pasienter kom inn:

"Moona" er 10 måneder. Hun er grå av murpuss, og har blod og grus i munnen. Hun blir lagt rett på stålsengen fordi de ikke har nok madrasser. En rask undersøkelse avdekker ikke åpenbart alvorlige skader. Jeg får bære den lille jenta bort til røntgenavdelingen, og deretter tilbake til akuttmottaket. Jeg har lyst til å gi henne til moren, men det kommer frem at hun er blitt drept i samme bombeangrep. Faren reiste til utlandet før krigen, og nå slipper ingen palestinere inn. Hun blir lagt i armene på tanten sin, og innlegges for lungeskader fra trykkbølgen.

En kvinne kommer inn liggende på magen på en båre. Vi får snudd henne over på ryggen, og jeg hører svake hjertelyder. Men når vi kjenner på hodet, er det knust og det var ingen gjenværende reflekser i øyet. Når kollegaen lytter på hjertet er det ikke lenger lyd, og hun blir erklært død. Jeg hadde hørt de siste hjerteslagene.

Ytterligere en kvinne blir erklært død i akuttmottaket, og tre damer er lettere skadd med splint- og brannskader.

Neste dag kommer to fedre kort etter hverandre med hvert sitt barn. “Yasmin” har fått venstre arm nesten revet av i albueleddet. Heldigvis er nerver og blodårer bevart, så hun får beholde armen. Den andre faren bærer fortvilet på sitt døde barn - det mangler såpass mye av hodet at det er vanskelig å se om det er gutt eller jente.

Jeg vil ikke beklage de grafiske beskrivelsene i dette reisebrevet. Historiene til "Moona", "Ashraf", “Yasmin”, "Nafir" og alle de andre skal ikke glemmes. Det er sant, jeg har sett det, jeg kjenner dem, jeg har hørt bombenedslagene, har hørt hjerteslagene ebbe ut, og de fortjener at historien deres blir fortalt.