Durek Verrett misbruker rasismekortet

Durek Verrett forteller i den nye Netflix-dokumentaren «Rebel Royals» om hvordan han er blitt tatt imot av kongefamilien. Foto: Netflix

Rasismebekjempelse handler om sannhet, integritet og sammenhold. Ikke om opportunistisk splittelse.

Vi skriver disse ordene i full bevissthet om det polariserte politiske klimaet vi lever i.

Vi lever i en tid preget av drapet på Charlie Kirk og det noen har kalt en «magafisering» av norsk politikk. Mange unge, hvite menn vender seg mot en aggressiv konservatisme som svar på en opplevd «wokifisering» av Norge. Da er det behov for ekte ettertanke og visdom for å bygge broer.

Dette er ikke tiden for billig poengjakt, men for en oppriktig innsats for å finne og skape plattformer for kritisk tenkning og fellesskapsfølelse. Det til tross for en kakofoni av stemmer som søker å splitte.

Vi er også fullt klar over at vi, som svarte professorer som spesialiserer oss på pedagogikk og rasisme, alltid er fanget mellom polariserende krefter på venstre- og høyresiden. Innboksene våre oversvømmes av hat når våre akademiske skriverier forarger begge leirer. Likevel må vi si det som må sies.

Direkte anklager om rasisme

Vår reaksjon gjelder Durek Verretts dokumentar på Netflix og hans direkte anklager om rasisme rettet mot kongefamilien.

I dokumentaren viser Verrett til Meghan Markles intervju med Oprah Winfrey, der Markle fortalte at hun opplevde rasisme fra den britiske kongefamilien. Verrett hevder at kong Harald, etter å ha sett dokumentaren, spurte ham om han følte seg behandlet på tilsvarende måte, noe Verrett bekreftet. Ifølge Verrett resulterte dette i en invitasjon til en samtale med familien.

Verrett anfører videre at invitasjonen utelukkende var motivert av kongens frykt for at Verrett skulle gå til et offentlig intervju med Oprah Winfrey for å anklage familien for rasisme. Han underbygger denne påstanden ved først å avvise legitimiteten av kongefamiliens arbeid mot rasisme for deretter å presentere sitt eget syn.

I sin argumentasjon benytter Verrett seg også av en kommentar fra Nettavisen – «kongen vil piske ham» – for å antyde en metafor knyttet til slaveri og pisking. Dette skjer til tross for at uttalelsen ikke er en bokstavelig eller offisiell uttalelse fra kongefamilien. Verrett ser til å dra nytte av at kongen ikke eksplisitt har avvist denne uformelle kommentaren, og antyder dermed en form for medvirkning eller stilltiende godkjennelse fra det kongelige hoffet.

Rasisme er straffbart

For å sette dette i kontekst: Vi har nettopp fullført to bøker som tar for seg rasisme i Norge gjennom konkrete case-studier, blant annet sakene Benjamin Hermansen, Eugene Obiora og Ali Farah.

Den første heter «Media and Education: Addressing Racism in Norway».

Den andre heter «Too Black to Be Here? Exploring Racism in Norway through Four Critical Case Studies».

Begge bøkene er åpne for alle, for dette er en viktig samfunnsdebatt som alle bør ha tilgang til.

Det vi reagerer kraftig på, er Verretts alvorlige anklager om rasisme rettet mot kongen, uten at han følger den opp med konkrete bevis.

Verrett bør vite at visse former for rasisme er straffbart i Norge, spesifikt gjennom straffelovens paragraf 185, som forbyr hatefulle ytringer.

Å anklage noen for rasisme, og spesielt en så høytstående og respektert person som Norges konge, burde få hvem som helst til å tenke seg om to ganger.

Misbruker rasismekortet

Hovedproblemet med Verrett er hans usedvanlige inkonsekvens. Tilbake i 2022 sa han dette til VG: «Jeg elsker kongen. Jeg synes han er vis, og han er perfekt til å være kongen av Norge.»

Videre fortalte han: «Det jeg elsker med kongen, er at han lytter til meg. Og vi lytter til hverandre. Det at han i det hele tatt gir meg rom til å snakke, viser hvor fantastisk han er.»

Nå, plutselig, i en ny dokumentar, stempler han kongen som rasist. Verrett må bestemme seg. Paul Thomas (den ene kronikkforfatteren) har tidligere skrevet at Verrett misbruker rasismekortet, og Netflix-dokumentaren er et tydelig bevis på det.

Dette er ikke for å benekte at Verrett har opplevd rasisme på nett, noe også kongen har fordømt i klare ordelag. Men mange av oss som kjemper mot rasisme, regner nettopp kongen som en rollemodell i denne kampen.

Talen som rørte oss til tårer

Den norske kongefamilien har en lang og konsekvent historie i kampen mot rasisme og fremmedfrykt, en arv som strekker seg fra motstandskampen under andre verdenskrig og frem til vår tid.

Kongen har engasjert seg for muslimer og alle dem som blir utstøtt som «de andre», noe som understrekes av kong Haralds berømte tale fra 2016 om hvem nordmenn er. Der sier han at «nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria». Talen rørte mange av oss til tårer.

Denne holdningen er ikke ny. Den bærer preg av kong Olavs folkelige ånd og ydmykhet, som la grunnlaget for et monarki i dialog med folket.

I kjølvannet av tragedier som drapet på Benjamin Hermansen og terrorangrepene i 2011 har både kongen og kronprinsen vist en oppriktig og prinsippfast innsats for inkludering og mot rasisme. Dette gjør dem til rollemodeller i denne viktige kampen for mange av oss.

Løse anklager for egen vinning

Vi forstår at vi ikke kan snakke på vegne av alle svarte og brune mennesker i Norge. Men det er bekymringsfullt for noen av oss som kjemper denne kampen på bakken, at Verrett gang på gang synes å gjøre vannet grumsete rundt hvem som er venn, og hvem som er fiende.

Historien viser at kampen mot rasisme trenger klarsyn og prinsippfasthet. Den trenger ikke løse anklager for egen vinning.

Rasismebekjempelse handler om sannhet, integritet og sammenhold. Ikke om opportunistisk splittelse. John Brown (1800–1859) var en hvit amerikansk abolisjonistabolisjonistarbeidet for å avskaffe slaveriet som betalte den ultimate pris for sin urokkelige motstand mot undertrykkelse: Han ble henrettet for sin væpnede kamp for å frigjøre slaver. Hans handlekraft og villighet til å ofre alt for sine prinsipper står i skarp kontrast til den opportunisme og inkonsekvens som noen i dagens samfunn utviser i rasismedebatten.

Lik kong Harald, som med kongelig autoritet understreker at Norge tilhører alle som bor her, handlet Brown av en dyp, prinsippfast overbevisning om menneskeverdet.

Mens kongen bruker ord og symbolsk makt for å bygge broer, valgte Brown våpen for å rive ned et urettferdig system. Begge, hver på sin måte, viser at ekte motstand mot diskriminering krever handlekraft og integritet – og noen ganger en personlig pris.