Dispensasjoner til besvær

Uten blygsel sier kommunen ja til enhver søknad, stor eller liten. Hver gang den samme begrunnelse, at allmennhetens interesser ikke blir vesentlig tilsidesatt og at tiltaket har en klar overvekt av fordeler kontra ulemper. Hver gang ei ny planke i den private festningen, hver gang et nytt skjold mot innsyn, en ny meter for seg selv.

Hvorfor skal vi bry oss om en hytteeier stenger seg mer inne, om ei ny brygge bygges, et nytt tilbygg, et nytt stupebrett, en bruksendring fra sjøbod til fritidsbolig, en tennisbane? Hvorfor skal vi ta sånn på vei?

Vel fordi en ukritisk dispensasjonspraksis både spiser strandlinje, uthuler respekten for byggeforbudet i strandsonen og avler nye dispensasjoner gjennom presedens. Vi sier ikke at dispensasjonene i seg selv er ulovlige, vi påpeker bare at den tilsynelatende ukritiske ja-mentalitet AMU (areal- og miljøutvalget)er utstyrt med fremstår i beste fall unyansert. Den bærer preg av en misforstått lojalitet til søkerne og null lojalitet til egen administrasjon, som stadig og iherdig påpeker tiltakenes forhold til byggeforbudet og som nærmest uten unntak konkluderer med at tiltaket er i strid med byggeforbudet og dermed innstiller på avslag.

Selv om byggeforbudet har lang tradisjon i Norge lar verken Frp eller Høyre seg imponere over administrasjonens lovgymnastikk, og som ved en mirakuløs inngripen, klarer duoen alltid å få med seg nok støtte enten fra Krf, PP eller andre. Hvorfor Krf så iherdig tar parti med de få mot de mange er ikke lett å forstå. Neppe en av kristendommens kjerneverdier.

Uansett beveggrunn, gjenvalg, politiske løfter eller andre avtaler som måtte bli inngått i korridorene, er også AMU bundet av loven, selv om det i lys av praksis ikke ser slik ut.

Vi ønsker å sikre vannskurte svaberg også for fremtidige generasjoner, et sted å legge til med snekka, et sted ved sjøen, et sted å bade, og å være fri. Selv om dispensasjonene slipper gjennom som ei slu krabbe fra Flekkerøy, er ikke bildet helsvart.

Kommunen har sikret betydelige arealer, både på egen kjøl og i samarbeid med staten. Vi viser til Gammeløya og Tømmerstøveien 10, som begge driftes av DNT. Skjærgårdsparken har i tillegg sikret over 4000 m2.

Selv om mye er gjort får ikke den gode fortidige innsats bli ei sovepute, et slags arealvolum som man kan ta av til forsvar for å tillate nye tiltak. La oss unngå å måtte havne i den situasjon at fremtidige generasjoner må kjøpe tilbake dyre hytter for å åpne opp areal til allmenn bruk. Fremtidig arealbruk må vurderes nøye, både strandareal og øvrig areal, ikke minst i skyggen av at Kristiansand er kåret til Norgesmester i arealforbruk. Hva er gjort er vanskelig å få ugjort. Et knust egg kan ikke igjen bli et egg.