Diplomatlivets pris kan ikke være barn uten sikkerhetsnett

Vi «diplomatforeldrene» har ansvaret for barna våre, også i utlandet. Men vi trenger støtte fra staten som arbeidsgiver og lovgiver, skriver innleggsforfatterne. Foto: Tor Erik Schroder, NTB

Barn av diplomater lever uten sikkerhetsnett når staten sender familiene ut. Norge kan ikke la egne barn betale prisen for utenrikstjenesten.

«Hvem har ansvaret for diplomatbarna?» spør Aftenposten i en ny podkastserie. Svaret på det er åpenbart: Vi «diplomatforeldrene» har ansvaret for barna våre, også i utlandet. Men vi trenger støtte fra staten som arbeidsgiver og lovgiver.

Som fagforeninger og verneombud i Utenriksdepartementet ser vi mange av utfordringene som UD-ansatte og deres familier møter når de jobber for Norge i utlandet.

Disse familiene gir slipp på hele sitt norske liv og nettverk for å følge en UD-ansatt utenlands. For mange er det en fin opplevelse, der de opplever nye land og kulturer, lærer språk og får venner over hele verden.

Uten sikkerhet

Samtidig opplever mange at relasjoner stadig brytes opp, og at det ikke finnes noe sosialt sikkerhetsnett. Besteforeldrene, storfamilien, helsestasjonen, skolenettverket, nabolaget, idrettslaget og barnevernet er langt borte, ofte på et annet kontinent. Da er det ikke rart at noen får det vanskelig. Vi synes det er veldig bra at Aftenposten setter søkelyset på ivaretagelsen av diplomatbarn.

Fokuset på at barn av diplomater har immunitet fra barnevernet i vertslandet, er imidlertid et blindspor. I de fleste av de over 90 landene hvor vi tjenestegjør, finnes det ikke noe barnevern som er sammenlignbart med det norske. Vi flytter til, og arbeider på, steder hvor sikkerhetsnettet for oss og våre medfølgende barn ofte er det vi selv har med oss, eller det norske myndigheter legger til rette for.

Som de ansattes tillitsvalgte og verneombud mener vi at UD og staten, som vår arbeidsgiver, har et stort ansvar for å ivareta familiene til de utsendte. En del fungerer også bra, blant annet tilbud om foreldreveiledning og samlinger for familier, muligheter for å søke forkortet tjenestetid hvis familiesituasjonen blir vanskelig, vektlegging av familiehensyn når UD beslutter hvor medarbeidere skal sendes, og helsefaglig rådgivning. Det er også svært sjelden at ansatte med barn sendes et sted mot sin vilje.

Familiekontakt er viktig

Men vi mener også at arbeidsgiver burde gjøre mer.

For det første mangler familiene og barna et dedikert kontaktpunkt i UD som de kan ringe når de står i vanskelige situasjoner og trenger råd, slik Anna Tresse påpeker i sin kronikk.

Både de tillitsvalgte og nettverket av UD-ansattes partnere har lenge argumentert for at vi trenger en dedikert familiekontakt i departementet med kompetanse på barn. Kontaktpersonen kan videreformidle kontakt til psykologtjenester eller andre ressursmiljøer i Norge og hjelpe til med å etablere nettverk av familier med barn i samme situasjon.

De kan også være direkte kontaktpunkt for barn og varsle norsk barnevern hvis de er bekymret. Dette ville bidratt til økt trygghet hos våre familier, og kan gjøre at UD får bedre oversikt over hvordan familiene og barn har det. Tidspunktet for å opprette en slik stilling er nå.

For det andre er UD-ansatte unntatt fra arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven når de tjenestegjør ute. De forventes ofte å jobbe på kvelder og i helger. Det er åpenbart ikke bra for familiene. Vi ønsker en bedre arbeidstidsregulering for UD-ansatte som er på jobb for Norge i utlandet.

For det tredje må det gjøres noe med hull i regelverk som hører inn under andre departementer, og som går utover ut over barna og familiene til UDs ansatte. Dette er ordninger og rettigheter som – i likhet med arbeidstidsregulering – for alle i Norge oppfattes som universelle.

Støtteapparat nødvendig

Medfølgende partnere, som ofte må si opp jobben og sette egen karriere på pause, har i mange tilfeller ikke rett til dagpenger, arbeidsledighetstrygd eller uføretrygd når de kommer hjem. Deres pensjonsopptjening blir også svekket. Utsendte med utenlandsk ektefelle får ikke barnetrygd for barn som fødes under utenlandsoppholdet.

Barn som fyller 18 år under utenlandsopphold, får i mange tilfeller problemer med medlemskapet i folketrygden. Manglende tilgang til spesialisthelsetjenester, tilrettelagt opplæring, PP-tjeneste og annen særlig oppfølging av barn i skolen er også utfordrende.

Barna er foreldrenes ansvar, i utlandet som i Norge. Men staten, som arbeidsgiver og lovgiver, må bidra til at støtteapparatet og rammeverket er på plass også for de som tar med seg familien ut for å jobbe for Norge. Det handler om barnas beste.