Digitalt utenforskap

Kontakt med bank, fastlege, NAV, offentlige tjenester skjer lettest med smarttelefon. Kjøp av billetter til forskjellige arrangement likeså. Til buss, tog og fly. Men smarttelefon eller andre digitale duppeditter er vanskelige for mange av de eldre.

Lederskribenten er av den oppfatning at problemet løses med å «lære og trygge den eldre delen av befolkningen digitalt». Opplæring er middelet. Tror hen.

Pensjonistforbundet krever 50 millioner i statsbudsjettet til digital opplæring for de eldre. Det er løsningen. Mener de.

Men er digital opplæring av de eldre det eneste og beste tiltaket for å gi de analoge en bedre digital tilværelse? Det kan finnes andre og mer dyptgående årsaker enn opplæring til at eldre blir hengende etter i den digitale verden. Å tro at skolebenken er løsningen for eldre mennesker, er derimot et eksempel på hvor vanskelig det er å lære. For noen. Samfunnet har i mange tiår prøvd å få flere elever i til å bli bedre i matematikk. Og middelet har vært flere timer i faget. Uten å lykkes. Elevene lærer ikke og de som bestemmer lærer ikke. Mer av den samme medisinen som ikke virker, er middelet de har brukt. Det har ikke vært svaret på å løse problemene med matematikk, og det er heller ikke svaret på hvordan man skal inkludere de analoge i en digital verden. Nå må de ansvarlige ta lærdom av dette og gå dypere inn i materien.

At de fatter kunnskapsbaserte beslutninger, er noe alle politikere pryder seg med. Men mer av det samme vil ikke gjøre de analoge digitale. Det er som å helle bensin på bålet for mange. Som det er for matematikksliterne.

Lenger inn i avisen sier 87 år gamle Jørdis Hodnemyr at hun tror at mange eldre er redde for teknologien. At den er skremmende. Det hun sier bør alle interesserte ta på alvor. Og stille spørsmålet: Hvorfor 660.000 nordmenn sliter digitalt? På samme måte som man undret seg over hvorfor så mange skoleelever har problemer med å lese. Og hvorfor så mange har problemer med matematikk. De fikk en diagnose: Dysleksi og dyskalkuli.

Nå har regjeringen kommet med noe de kaller Digitaliseringsstrategi. «Nå kommer taktskiftet i digitaliseringen av Norge,» sier statsminister Jonas Gahr Støre (Ap).

For de ikke-digitale fyrer slike uttalelser opp under det som Jørdis sier. Digitaliseringen blir enda mer skremmende. Et taktskifte? Noen synes det går for fort allerede.

For hva skjer nå? Vil eldre bli enda mer isolert? Det tenker mange eldre der de sitter inne og venter på hjelp fra sitt barnebarn for å få kjøpt en bussbillett. Men de kan ta det rolig, sier Støre og beroliger oss: For de vil få: «Et enklere og tryggere hverdagsliv: Alle i Norge vil få tilbud om høyhastighets bredbånd med minst 1 Gbit/s nedlastingshastighet og bedre mobildekning, tilbud om digital lommebok og elektronisk ID og tilbud om å utvikle grunnleggende digitale ferdigheter».

Vi vil få en digital lommebok og elektronisk ID. 1 Gbit. Hva f… er det? Nye ord og dingser som de eldre ikke behersker.

Vi vil også få: Mer moderne, offentlige tjenester: Hele offentlig sektor skal digitaliseres. Nå tar de posten. Og papiravisene.

Støre fortsetter: «Digitalisering vil være et viktig verktøy i møte med vår tids store oppgaver. I årene fremover blir vi flere eldre, færre i arbeidsfør alder». Dette skal løses digitalt.

«Alle må med»? På hvilken måte? Med digital hjemmehjelp? Stakkers.