Digitalt sirkus truer læringen

Jeg har liten tro på at én skoletime ekstra vil løse noe som helst. Problemet er ikke skolen – det er samfunnet rundt skolen

En ekstra skoletime, som Høyre går inn for, vil ikke løse noe som helst, mener lektor og Høyre-medlem Jørgen Jakobsson fra Stavanger. Foto: Frederik Ringnes / NTB

I debatten om skolepolitikk har Høyre nettopp lansert sitt store nye prosjekt: én ekstra skoletime i barneskolen. Begrunnelsen er fallende resultater i internasjonale undersøkelser som PISA og PIAAC, samt anekdoter om lav trivsel i skolen. SV ønsker en heldagsskole, Rødt ønsker færre timer og viser til at mer tid ikke nødvendigvis gir bedre kvalitet, mens andre partier har sine egne innfallsvinkler.

Det både vi og de bommer på, er det egentlige spørsmålet: Hvorfor sliter barn, unge og voksne i dag med lesing, skriving og matematikk?

Sosial bedøvelse

Aldous Huxley skrev i sin tid en dystopisk roman, Brave New World, der kontroll ikke utøves gjennom vold og frykt, men gjennom stimulering, følelsesmessig bedøvelse og distraksjon. Soma var et rusmiddel som fjernet vonde tanker og krevende avgjørelser. Det er selvsagt tilfeldig at Soma og SOME (sosiale medier) ligner på hverandre – men parallellen er ikke til å komme unna.

Det er ikke bare i skjønnlitteraturen vi ser dette mønsteret. I Sovjetunionen ble alkohol, ifølge flere historikere, brukt som verktøy for å holde befolkningen passiv. I Vodka Politics viser Mark Schrad hvordan vodka fungerte som en sosial bedøvelse – en «flytende gulag». Og ser vi enda lenger tilbake, skrev den romerske satirikeren Juvenal at folket ikke lenger krevde makt, men bare «brød og sirkus».

En gammel strategi

Poenget med disse referansene er ikke historisk nostalgi – det er å vise at å avlede, distrahere og bedøve en befolkning er en gammel strategi. Vi ser det i dag gjennom fotballkamper, Covfefe-tweets og SOME-plattformer som oversvømmer hverdagen med stimuli. Det er dette jeg vil rette kritikken mot – både mot mitt eget og andres partier.

Det snakkes om å gjøre skolen skjermfri. Men problemet ligger ikke bare i klasserommene. Det ligger i at stortingspolitikere blir tatt i å spille Pokémon i Stortingssalen. Det ligger i at vi ukritisk installerer apper på telefonene våre – samme enheter som inneholder statshemmeligheter. Det ligger i at vi stirrer ned i skjermer mens barna våre leker, trener, eller spør hvorfor en løvetann heter løvetann når vi ikke har løver i Norge.

Skjermenes kraft

I boken The Anxious Generation tar Jonathan Haidt et kraftfullt oppgjør med skjermer og deres ødeleggende effekt – særlig på barn og unge. Forskning viser en tydelig sammenheng mellom økt skjermbruk og nedgang i lesing, skriving og matematikk. Samtidig ser vi svekket selvfølelse, spesielt blant unge jenter.

Det er ikke nødvendigvis skolen som har blitt dårligere. Det er oppmerksomheten og konsentrasjonsevnen vår som har blitt svekket. Vi lar oss distrahere av alt som er blankt og overfladisk. Som kråker hopper vi fra én nyhet, ett stimuli, én krangel – til en annen. Vi diskuterer hvorfor Trump skrev “Covfefe” i stedet for å se hva tweeten kanskje skygget for.

Evnen til å kjede seg

Samtidig viser tall at foreldre leser mindre for barna sine, til tross for at boksalget holder seg stabilt. Det handler altså ikke om ressurser, men om prioritering – og om skjermer som konkurrerer ut bøker, samtaler og stillhet. Livet til barn blir detaljregulert fra første våkne time.

Jeg har liten tro på at én skoletime ekstra vil løse noe som helst. Problemet er ikke skolen – det er samfunnet rundt skolen. Skal vi få barn opp på et godt nivå i lesing, skriving og matematikk, må vi starte med å gjenlære en tapt ferdighet: Evnen til å kjede seg.

Kanskje trenger vi mindre digitalt brød og færre digitale sirkus.