Dette vil påvirke alt

Helsevesenet er grunnmuren i den norske velferdsstatenVelferdsstaten: Et samfunnssystem der staten tar et stort ansvar for borgernes velferd, som helse og utdanning. . Nå rakner grunnmuren. Norge er i dramatisk endring.

Vi må endre oss med den.

Nordmenn må senke forventningene til velferdsstaten, det er ingen vei utenom. Og jo tidligere vi innser det, dess lettere er det å bruke energien på å planlegge for egen alderdom.

De av oss som har muligheten til det.

Det handler om verdighet i alderdommen. Den må vi i større grad sørge for selv.

Nødvendighetene, medisinsk behandling, hjelpemidler, stønader, vil det offentlige fortsette å ta seg av.

VG forteller denne uken om Oddny på 90 år som bor på en liten øy utenfor Florø, og som falt og brakk ryggen. Da valgte hennes to døtre å ta ansvaret for moren der hun bodde – fordi kommunen ikke kunne. De hadde hverken nok helsearbeidere eller penger.

Slik er det over det ganske land, og verre skal det bli.

Varslene kommer fra hele landet. Det viser en omfattende kartlegging VG har gjort.

Det er desperat mangel på helsearbeidere, mange steder er det også desperat mangel på beboere, særlig de yngre og arbeidsføre.

Det fører til at kommunene nå bruker desperat mye penger på å kjøpe arbeidskraft fra private firmaer som leier ut helsefagarbeidere, sykepleiere og leger til opp mot trippel pris.

Regjeringen bevilger fem ekstra milliarder til driften av norske kommuner.

Men dette er en lenge varslet krise vi ikke kan kjøpe oss ut av.

Det er ikke penger vi mangler, det er folk.

DER FOR MOR: PÅ Fanøy i Kinn kommune bor minstepensjonisten Oddny Johanna Ulriksen (90) og datteren Tone Ulriksen Standal. Sistnevnte og søsteren tar seg av moren som falt og brakk ryggen, men ikke ville flytte inn til Florø for å få kommunal pleie i en leilighet hun måtte ha betalt ti til tolv tusen kroner for. Foto: Line Møller / VG

Arbeidende folk som tar seg av de gamle og syke. Arbeidende folk som blir boende i bitte små kommuner. De som holder liv i bygdene, i lokalbutikken og som skatter til kommunene slik at de kan opprettholde sine tilbud.

Det skjer ikke.

Dermed står vi der vi står nå.

Vi henter sykepleiere, blant annet fra Spania, som selv står overfor en katastrofal mangel på sykepleiere. Det finnes ikke nok spanske, svenske og danske helsearbeidere å leie inn til sykehjemmene våre. Det finnes ikke nok milliarder til å snu på fraflyttingen fra distriktene.

Det er bare å erkjenne, velferdsstaten slik vi har kjent den står for fall.

Det vil fortsatt finnes et godt og avansert helse- og skolevesen, men ikke overalt og ubegrenset.

Vårt finmaskede sikkerhetsnett er ikke lenger så finmasket.

Vi må belage oss på å ta mer ansvar for vår egen velferd og helse.

Det vil frigjøre statlige ressurser, både penger og fagfolk, som kan brukes på de som virkelig trenger det: Gamle og syke som ikke har penger og familie som kan ta seg av dem.

Oss andre må kanskje gjøre slik døtrene til Oddny er nødt til å gjøre.

Vi må ordne oss slik at vi i større grad enn i dag kan ta oss av våre gamle foreldre.

Men velferdsstatens fall må ikke bli patriarkatetsPatriarkatet: Et samfunnssystem der menn har mer makt og kontroll enn kvinner. gjenreising.

Både menn og kvinner, sønner og døtre må bli familiens omsorgspersoner. En av fem mellom 45 og 66 år yter allerede i dag regelmessig ulønnet hjelp til eldre og syke.

Den andelen vil øke i fremtiden.

Skal det gå kreves det nye statlige ordninger og tiltak som gjør det økonomisk mulig for familier å ta over deler av det som har vært statens oppgaver.

Det sagt, helsevesenet er og skal være statens ansvar. Det arbeidet må gjøres bedre, både på statelig og kommunalt nivå. Det må utdannes flere helsearbeidere, og det må sørges for å beholde de man allerede har ved å tilby dem gode arbeidsbetingelser.

Arbeidslivet generelt må bli enda mer fleksibel og inkluderende.

For vi trenger fortsatt hver eneste arbeidsfør mann og kvinne i arbeid. Også i distriktene. Vi trenger fiskerinæringen, vi trenger landbruket, vi trenger industrien, vi trenger inntektene. Særlig når oljeinntektene forsvinner.

Dilemmaene står i kø. Men det er ting som kan gjøres.

Hver og en av oss, som fortsatt har tid og mulighet, må tenke nytt, eller snarere litt mer tradisjonelt.

Vi kommer til å trenge hverandre, og det betyr at relasjoner må pleies gjennom et livsløp, slik at vi har noen å lene oss på når den tid kommer.

Vi må gjøre det vi kan for å forebygge egen sykdom. Vi må vurdere hvor vi bor og hvordan vi bor for å begrense tidsklemmen og dermed faren for utbrenthet. Geografiske avstander mellom nærmeste familiemedlemmer bør forminskes. Nabolag må knytte seg tettere sammen.

Dette er en del av å planlegge for alderdommen.

Det som nå skjer vil påvirke alt.

Vår generasjon går inn i en ny tid, en ny norsk måte å leve på. Det er ikke til å unngå.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.