Dette skulle vært en tid for glede. Men jeg kjenner det ikke.

Det finnes knapt et barn igjen på Gaza som ikke bærer på tap, skriver innleggsforfatteren. Bildet er fra september og viser barn i Gaza som leter etter brensel. Foto: Jehad Alshrafi, AP/NTB

Trump sier at krigen er over, men det er en grov forenkling av hva en krig er.

Dette skulle vært en tid for glede. Våpenhvile. Gisseloverleveringer. Barn som får mat. Men denne krigen har forandret oss alle. USAs president Donald Trump sier at krigen er over, men det er en grov forenkling av hva en krig er.

Etter to år med ufattelig smerte skulle verden endelig puste ut. Vi skulle kjenne lettelse, kanskje til og med håp.

Men jeg kjenner det ikke. Jeg kjenner en kniv i hjertet. Og jeg vet jeg ikke er alene.

Denne krigen har endret oss. Ikke bare dem som lever midt i den, men alle som er blitt truffet av den – fysisk, mentalt, følelsesmessig. Den har lagt seg som et mørkt teppe over verden. Krig slutter ikke når våpnene legges ned. Det er en misforståelse som preger mye av retorikken nå.

Å erklære krigen over, slik enkelte ledere gjør, er å overse hva en krig faktisk er: et sammenbrudd av tillit, trygghet og psykisk helse som vil prege mennesker og samfunn i tiår fremover.

Gaza-krigen har forandret mer enn Midtøsten. Den har forandret hvordan vi ser på menneskeverd, ansvar og trygghet. Den har delt verden og er blitt et vendepunkt for mange av oss.

Jeg har forsket på soldater, krig og mening i mange år. Jeg har sett hvordan mennesker forsøker å holde fast i sin menneskelighet når alt rundt dem kollapser. Men denne gangen er det ikke bare soldater som er slitne, kanskje til og med ødelagt. Det er mødre, barn, besteforeldre, journalister, leger – og alle oss som har forsøkt å forstå uten å kunne stanse det. Og en generasjon i Gaza har mistet alt.

Når krigen blir en tilstand

For mange israelere har disse to årene vært et liv i beredskap. De fleste kjenner noen som er drept, såret eller fanget. Mange lever i en konstant alarmtilstand, fanget mellom overlevelse og utmattelse.

Jeg er gjennom forskningen min blitt kjent med mange israelske soldater og familiene deres. Denne krigen har skadet, traumatisert og knust fremtidstroen. Krig lærer mennesker å distansere seg fra seg selv, å overleve ved ikke å kjenne for mye.

Når de kommer hjem, klarer mange ikke å skru på følelsene igjen. De blir fraværende foreldre, rastløse partnere, overfladisk til stede. Traumene sitter fast i dem og blir ekstra sterke i møtet med det hverdagslige.

Dette gjelder ikke bare enkeltpersoner, men hele det israelske samfunnet. Israel står nå i en dyp sivil og psykologisk krise. Mistillit, sorg og sinne preger hverdagen. Mange familier har brutt sammen, og samfunnslimet som har holdt landet sammen, er svekket.

Et land som har vært vant til å samle seg i krig, står nå splittet i fred. Evnen til å bygge videre krever psykisk styrke og sosial tillit – og begge deler er under press.

Israel brukte tiår på å bearbeide traumene etter Libanonkrigen i 1982. Nå må de gjøre det igjen, men i langt større skala. Denne gangen handler det ikke bare om soldatene, men om hele samfunnet.

Et samfunn i ruiner

Verre er det i Gaza. Der finnes knapt et samfunn igjen. Hele generasjoner er utslettet, ikke bare fysisk, men psykisk. Det er et paradoks at våpenhvilen kom samtidig som verden markerer Verdensdagen for psykisk helse. Som et ironisk pek fra oven.

Allerede før 7. oktober var traumene i Gaza ekstreme. Ifølge en artikkel i The Lancet Psychiatry hadde over halvparten av barna i Gaza symptomer på posttraumatisk stress allerede før den siste krigen. Unicef anslo samtidig at rundt 800.000 barn – nesten tre fjerdedeler av alle barn i Gaza – trengte psykososial støtte. Nå omtaler Unicef situasjonen som en fullskala psykisk helsekrise der alle barn i Gaza har behov for hjelp.

Det finnes knapt et barn igjen som ikke bærer på tap.

Når vi ser bilder av barn som ikke gråter lenger, må vi forstå hva det betyr. De har sluttet å reagere. Det er kroppens siste forsvar. De tegner bomber og tanks når de får papir og fargestifter, ikke fordi de vil, men fordi det er alt de kjenner. De klarer ikke å blåse såpebobler, fordi hele kroppen er forknytt og pusten full av angst.

Når stillheten faller

Vi tror ofte at freden begynner når bombene stopper. Men for mange er det da krigen begynner.

Fravær av våpen er ikke det samme som trygghet. Fred krever tillit, og tillit forutsetter psykisk helse. Du må kunne sove. Du må vite at du får mat. Du må tro at dagen i morgen ikke bringer nytt tap.

I Bosnia tok det over 20 år før mange begynte å snakke om krigen. I Rwanda er traumearbeidet fortsatt i gang. Hjernen husker selv når vi vil glemme.

Krig setter seg ikke bare i minnene, men i kroppen. Den endrer søvnen, pusten og relasjonene. Derfor varer den så lenge, ikke i nyhetene, men i menneskene.

Den virkelige jobben begynner nå

Denne våpenhvilen, hvis den holder, er selvsagt velkommen. Men den er ikke slutten. Den er starten. Den virkelige jobben begynner nå, og den handler om å bygge noe som kan vare lenger enn stillheten etter bombene.

Jeg fortsetter å leve med en kniv i hjertet. Den minner meg om hva krig gjør med mennesker, uansett hvilken side de står på. Jeg ser det i israelske foreldre, i palestinske barn, i hjelpearbeidere, i venner som ikke orker å lese mer. Kroppen bærer alt.

Det finnes ingen vinnere. Bare mennesker som skal lære å leve videre.