Dette er en alvorstung anmodning – fra sønnen vår, på vegne av mange andre

Tobias var alltid opptatt av politisk etikk. Og han visste godt hva han ba om, og at det han ønsket, er ulovlig i Norge, skriver Henrik Thune. Foto: Jan T. Espedal

«Hvis kreften er tilbake, vil jeg til Sveits eller Nederland», sa Tobias. Kjære politikere, det er på tide å behandle spørsmålet om assistert livsavslutning politisk.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Det var en fredag, på formiddagen den 19. mai i fjor, og en av de fineste soldagene den våren. Jeg åpnet den hvite, tunge døren inn til et av de steriliserte rommene i avdeling C3 ved Rikshospitalet. Jeg tok et skritt inn i rommet, men før jeg fikk skjøvet døren igjen bak meg, hørte jeg stemmen til Tobias.

«Pappa», sa han, og røsten var bestemt. «Pappa, nå må jeg snakke med mamma og deg!»

Tobias lå i sengen med den grønne ulluen han hadde fått av studiekameratene ved NTNU. Ryggstøtten var oppslått. Krykkene sto mot sengekanten ved infusjonspumpene. Han så rett på oss, helt rolig, og lysende på den måten vi alle kan lyse når vi er oss selv helt innenfra.

«Hvis dette er kreften som er tilbake», sa han, «hvis kreften er tilbake allerede nå ... da vil jeg til Sveits eller Nederland.»

Tobias var 24 år den våren.

Et plutselig mirakel

Han kom hjem fra studiene i Trondheim sommeren før og haltet på det høyre beinet. Først trodde han det var idrettsskade, men tok en CT for sikkerhets skyld og ble sendt videre til Radiumhospitalet.

Behandlingen var lang, uten mange pauser, og brutal på den måten bare de som selv har gått gjennom det, kan forstå.

Stadig nye cellegifter, infeksjoner, fatigue, målrettet behandling, skifter av sykehus og alt som finnes i verktøykassen, med dårlige nyheter, gode, dårlige – og til slutt et plutselig mirakel.

Før påske, etter ni måneder, var Tobias nærmest kreftfri.

Men fredagen 19. mai, i all vårsolen, viste en ordinær rutinekontroll en overraskende forandring. Det var da Tobias formulerte sin egen beslutning om selv å avslutte livet.

«Hvis legene mener at jeg ikke kan bli frisk, skal jeg ikke gjennom dette en gang til bare for å leve noen få måneder ... Da vil jeg til Sveits eller Nederland.»

Tobias var alltid opptatt av politisk etikk. Og han visste godt hva han ba om, og at det han ønsket, er ulovlig i Norge.

«Assistert livsavslutning» kalles det ofte, i faglitteraturen. Etisk sett dreier det seg om hvorvidt en pasient med en medisinsk terminal diagnose bør ha rett til å be om medikamenter for selv å forkorte livets siste uker.

Tobias var også fullstendig klar over at dette er den typen etiske spørsmål som politikere og samfunnet ofte sliter med å ta stilling til. Det skyldes nok at spørsmålet angår det aller dypeste, det innerste i hver av oss – der vi, som enkeltmennesker, holder fast i ulike verdier, ulike syn på hva livet er, eller hva døden betyr.

Men for ham var spørsmålet ikke hva som er rett og galt. Spørsmålet er hvem som til syvende og sist bør ha retten til å velge.

Kvinners rett til selvbestemt abort er i stor grad basert på det samme liberale prinsippet: at det finnes valg i livet som er så dype, så personlige, at enkeltmennesket selv er det eneste som kan avgjøre.

Umulig å være uenig

Ingen av oss sa noe da han formulerte seg. Det fremsto egentlig umulig å være uenig med det han resonnerte: «Hvis det er sånn at legene konkluderer med at sykdommen er uhelbredelig, og døden bare kan utsettes en kort tid, bør jeg som en mentalt frisk pasient få følgende valg:

• Enten kan jeg be samfunnet om å motta såkalt palliativ behandling og smertelindring i livets siste fase.
• Eller så kan jeg, for å unngå fysisk smerte, usikkerhet og lidelse, be samfunnet om å få medikamenter i en større dose, som jeg gir meg selv for å avslutte kontrollert.»

Tobias gjorde sitt valg, men han slapp å dra ut av landet. Kreften var for aggressiv. Etter tre dager sovnet han, med oss og vennene sine rundt seg.

«Nå må jeg hvile litt», sa han.

Han ga oss noen dager i dyp søvn, så vi fikk litt tid, før han reiste helt trygt videre.

Et dårlig terningkast

Vi snakker ikke så godt om dette i Norge. Men sannheten er at det Tobias og vi rundt ham gikk gjennom, er mye mindre ensomt enn det føles som.

Hvert eneste år får flere enn 11.000 mennesker, med familien sin, beskjed om at de snart vil dø av kreft eller andre somatiske sykdommer. Jeg har ofte lurt på hvor mennesker finner kraften til å omstille seg. Ofte kommer beskjeden midt i livet, uten forvarsel, på et legekontor.

Jeg vet heller ikke hvordan Tobias fikk det til. Men han gjorde det. Jeg tror det var noe med ikke å se egen sykdom som en personlig straff, eller som et angrep mot ham selv, men noe vi alle deler fordi vi er biologiske organismer.

«Dette er bare et dårlig terningkast», sa Tobias av og til.

«Vi tenker ikke på det, men alle kaster egentlig terningen hver eneste dag, og stort sett går det overraskende bra. Men før eller senere får alle et skikkelig dårlig terningkast. Da gjelder det ikke å glemme alle de gode terningkastene hver eneste gang cellene rydder opp i kroppen eller man ikke kræsjet på sykkel», sa han.

Spørsmålene blandes sammen

Jeg mistrives sterkt med å skrive disse ordene på vegne av sønnen vår. Jeg tror mange som har mistet barnet sitt, har det på samme måte. Kanskje er det skyld, fordi foreldre lever videre og ikke greide å beskytte. Kanskje er det respekten for ettermælet, eller sorgen. Sorg er bare et annet ord for dyp kjærlighet, men så intens at den gjør vondt, og da blir ord litt skumle.

Dessuten formulerte Tobias seg bedre om disse tingene enn det jeg greier.

Likevel skriver jeg. Og jeg gjør det fordi Tobias selv satte sine egne gjennomtenkte ord på livets siste valg, og fordi debatten om dødshjelp her i Norge ofte er uklar og springende.

Dette skyldes, tror jeg, at spørsmålet om såkalt «aktiv dødshjelp» (eutanasi) blandes sammen med spørsmålet om «selvbestemt assistert livsavslutning».

«Aktiv dødshjelp» innebærer å avslutte et annet menneskes liv.

Retten til selvbestemt livsavslutning for mentalt friske pasienter med uhelbredelig dødelig sykdom, som velger å avslutte sitt eget liv, er noe annet. Krevende, ja, selvfølgelig, det mest krevende et menneske kan stå overfor, men like fullt noe annet, etisk og i praksis, og uten de samme vanskelige dilemmaene.

Så derfor henvender jeg meg til dere, kjære partiledere – Jonas Gahr Støre, Erna Solberg, Trygve Slagsvold Vedum, Sylvi Listhaug, Kirsti Bergstø, Guri Melby, Arild Hermstad, Dag Inge Ulstein og Marie Sneve Martinussen – og med en alvorlig anmodning sammen med Tobias. Jeg har selv vært politiker og sittet i regjering. Jeg vet at eksistensielle spørsmål er vanskelig å behandle politisk, uten oppside knyttet til valg, og dermed lett å skyve på.

Men det er på tide nå. Spørsmålet om assistert livsavslutning gjelder mange mennesker, hvert eneste år, og i det mest sårbare. I tillegg er det en demokratisk fordring. Meningsmålinger tyder på at befolkningen i Norge, med stor margin, ønsker en lovendring.

Og egentlig ber jeg dere ikke om så mye. Jeg ber ikke om at dere selv gjør dere opp en endelig mening.

Det jeg ber om, er dette: At dere, i hvert deres parti, legger frem et vedtaksforslag for landsmøtene våren 2025 der dere ber om støtte til at Stortinget setter ned en kommisjon. Kommisjonen bør være bred, men ha et spisset mandat. Kommisjonen bør kun vurdere de etiske og nødvendige praktiske forutsetningene for en opphevelse av forbudet mot selvbestemt assistert dødshjelp for mentalt friske pasienter med uhelbredelig dødelig sykdom i sine aller siste måneder.

Deretter vil Stortingets flertall måtte avgjøre.

Vi er der nå

Det er nødvendig å ta dette første skrittet nå. Så får debatten om aktiv dødshjelp, demente og psykiatri komme senere. Vi har en politisk tradisjon for dette i Norge: å svare på ett verdispørsmål om gangen, når samfunnet er klart for dette. Vi er der nå. Og naturligvis finnes det dilemmaer. All politikk inneholder dilemmaer, men det betyr ikke at man ikke bør beslutte.

Og la meg legge til følgende, for å komme vanlige innvendinger i forkjøpet:

• En del leger har tradisjonelt vært skeptiske fordi de selv settes i en vanskelig situasjon. Men behandlende legers rolle knyttet til assistert livsavslutning er begrenset. En ordning vil antagelig måtte sentraliseres, uavhengig av behandlende leger.
• Flere politiske partier, deriblant mitt eget (Ap), har lenge ment at smertelindring er en tilstrekkelig løsning. Slik er det dessverre ikke.
• Noen hevder at lovliggjøring av selvvalgt livsavslutning vil legge press på den syke. Innvendingen har nok kun begrenset relevans. Det kan uansett håndteres ved et formalisert system som sikrer at beslutningen er selvstendig og inciterende.
• Og kanskje viktigst: I praksis hjelpes allerede pasienter til å dø ved norske helseinstitusjoner, hver eneste dag. Jeg har selv opplevd dette. Det er familien som til slutt sitter med sin kjære. I mangelen på at den døende får ta sitt eget valg, blir det familiens vonde oppgave, ved aktiv bruk av morfinpumpe, å hjelpe sin kjære trygt videre.

Tobias’ prinsipp er helt enkelt. Dette handler ikke om at vi alle må bli enige om rett og galt. Det handler om hvem som skal ha retten til å avgjøre, individuelt og uavhengig, når alt er prøvd og døden uansett er like ved.

Selvfølgelig ville Tobias helst leve. Men han virket ikke redd for døden. «Det avgjørende er at vi har vært her», sa han. «Det er det som skiller oss fra alt det som ikke lever.»

Tobias M. Thune (1999–2023) studerte psykologi ved NTNU og var redaktør for tidsskriftet Synapsen.

Henrik Thune (f. 1969) er forsker, forfatter og tidligere diplomat. Han var statssekretær i Utenriksdepartementet og ved Statsministerens kontor i Støres regjering.