Det var da vi kom susende over den lille kneika ved Hauger, jeg så det. Hva inn i h...?!?

Endelig en sjanse til å knuse min gamle kollega Geir på «Brynsveien pensjonistsegment», skriver Henning Maagerud. Illustrasjonsfoto: Geir Olsen, NTB

Her skulle det settes personlige rekorder.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vi suste med maks fart ned Bærumsveien og fikk grønt lys akkurat så vi kunne legge oss rett over i Brynsveien uten å bremse. Du vet hvordan det er. Det føles som å vinne i Lotto. Få igjen på skatten. Som å være 30 år igjen og date Gisele Bündchen. Da hun var 20.

Det var helt tomt for biler, og den nylagte asfalten lå glatt som en barnerumpe under de nye Vittoria Pro Turbo Graphene-dekkene. Her skulle det settes personlige rekorder.

Skulle yppe seg

Stravasegmentet «Kolsås Flyby northbound» lå helt åpent foran meg og en fyr som lå på bakhjulet mitt. Nå hadde jeg endelig sjansen til å knuse min gamle kollega Geir på «Brynsveien pensjonistsegment».

Fyren som satt bak meg, hadde jaget meg siden Bekkestua. På vei mot Gjønnes hadde jeg hørt den uvante lyden av et mekanisk girskift. Det var som å høre en gammeldags skrivemaskin. Jeg hverken reiste meg eller så meg bakover, men tråkket hardere ned og akselererte fra ham mens jeg lot som ingenting og tok en slurk av vannflasken. Jeg kjente at jeg fikk igjen for å sitte på Zwift (innendørs sykkelapp) hele vinteren og komme inn i sesongen med gode bein.

Foto: Strava

Deretter var det game on. Jeg hadde dratt fra ham oppover bakken ved Løkeberget, men etter litt friksjon og en BMW i krysset ved Gjettum satt han der igjen. Og etter svingen inn på Brynsveien hørte jeg nå at han giret opp for å få maks akselerasjon bortover. Han skulle yppe seg.

Det var bare én ting å gjøre

Det lå an til en bra fight. Med null trafikk skulle selv ikke et par røde lys på vei mot Kolsås være noe problem. Det er det sjelden uansett. Det var perfekte forhold. Jeg ville sannsynligvis komme til å klatre på listen på «Ullern-Kolsås»-segmentet også. Og med et kjapt rykk i bakken opp mot Kolsås skulle jeg klare å droppe fyren bak meg så han ikke havnet foran meg på listene. Jeg hadde gode bein. Jeg reiste meg halvt opp for å få mer trøkk ned i pedalene.

Det var da vi kom susende over den lille kneika ved Hauger, jeg så det: trafikklyset som skiftet til rødt, og en eldre dame med grått hår og en unge i hånden som hadde begynt å krysse fotgjengerfeltet fra venstre. Hva inn i h...?!?

Det gikk i sakte og ujevnt tempo, så det var ikke mulig å beregne en passering bak dem. Jenta dro i armen til farmor. Det var for risikabelt, og det var bare én ting å gjøre: bremse hardt opp og stoppe.

Fyren bak meg hadde heldigvis også oppfattet situasjonen og gjorde det samme. Han rullet opp ved siden av meg. Jeg snudde meg mot ham, og det var som å se seg i et speil. Jeg så at han tenkte det samme som meg. «FAEN! JÆVLA KJERRING! JÆVLA DRITTUNGE! INGEN RESPEKT!» Jeg dirret og stirret rett frem. Jeg var ikke skuffet, jeg var bare veldig, veldig sint. Jeg håpet de nye, store Oakley Sutro-brillene ikke skjulte det.

Skifte kjønn

Idet farmor passerer rett foran oss, stopper hun, snur seg og ser på oss med et stort smil: «Nå ødela vi kanskje Strava-segmentet deres?»

Hun avvæpnet oss. Jenta lo mot oss med halve fjeset fullt av is. Eller av oss.

«Nei, nei, hehe, det gjør ikke no’», stotret jeg frem. Fyren ved siden av meg forsikret også om at «hæ Strava, nei da, ikke i det hele tatt, skal bare hjem til middag». Jeg måtte flire og snudde meg mot speilet igjen. Vi heiste litt oppgitt på skuldrene.

Det var alt som skulle til. Vi ga henne fri resten av dagen. Jeg rullet hjem og åpnet en øl, en Kinn Gull Blonde Ale. Jeg kan forbedre det segmentet der en annen dag. Eller skifte kjønn og øyeblikkelig rykke opp 195 plasser på listen.

Eller kjøpe meg en rutete genser og ta opp golf.