Det sitter en grå homo i Akersgata og blir illsint over oppmerksomheten jeg får

Subjekt er en historie om å bygge opp en avis i konkurranse med aktører med hundrevis av ansatte og gigantiske stordriftsfordeler, skriver Danby Choi. Foto: Jan Tomas Espedal

Frank Rossaviks kommentar minner mest om et dagboknotat. Et slikt et som du river ut og kaster i peisen dagen derpå.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

På side 3 i Aftenposten 17. september bretter kommentator Frank Rossavik ut om hvordan han «får spader» av meg. Min opptreden i norsk offentlighet irriterer ham intet mindre enn «grenseløst». Han er i det minste ærlig.

Eksemplene han trekker frem, er utelukkende hentet fra min Facebook-side, som han frivillig har valgt å følge i årevis.

«Se på meg, jeg er venn med Sophie Elise!» gjengir han meg, irritert.

På Facebook-siden min har jeg publisert mange tusen innlegg. Så å si alle er aktive bidrag i samfunnsdebatten. Men noen få ganger har jeg delt bilder av min mangeårige venninne Sophie Elise og meg, gjerne med en morsom kommentar. Disse bildene er blitt likt av tusenvis, og det er god stemning i kommentarfeltene. Men nå vet vi altså at det sitter en grå homo i Akersgata 55 som blir illsint over den positive oppmerksomheten jeg da får.

Det er smått utrolig at Rossavik har latt seg hisse sånn opp over dette, men enda rarere er det at Norges nest største avis har publisert resultatet av Rossaviks manglende sinnemestring. Det minner jo mest om et dagboknotat. Et slikt et som du river ut og kaster i peisen dagen derpå.

Meget følsomt, lite intellektuelt

Frank Rossavik kan finne på å publisere nøyaktig det samme som meg på sin Facebook-side, om du bare bytter ut «Sophie Elise» med for eksempel «Kjetil B. Alstadheim». Men Rossaviks ydmyke stil, som ærlig talt oppleves tilgjort, er for Rossavik visstnok av høyere klasse og kvalitet eller noe sånt.

Verst er Rossavik i kommentarartikkelen når han skal moralisere over min offentlige person, helt uten samtidig å forsøke å forstå personen han prøver å være en formidler av.

Jeg er gründer av en utfordreravis. Det er jobben min å krangle om sendeflatene. Her skal jeg aktivt påvirke samfunnet med meningene mine. Skryte av kollegene mine. Skape blest om prosjekter jeg jobber med.

Når det ikke er noe intellektuelt å ta meg på, begynner kulturkommentatoren i Aftenposten altså å gå til «personangrep», for faktisk å bruke Rossaviks egne ord. Men det blir ikke noe bedre av at han advarer om det, det blir faktisk bare verre.

Leit for mediemangfoldet

Rossavik skriver at ordet «trans» er nevnt 1066 ganger i Subjekt, mens «rasisme» er nevnt 628 ganger: «Betyr det at Subjekt mener det første er et klart viktigere tema? Ikke nødvendigvis, men som redaktør ville jeg ha vært obs også på etterlatt inntrykk.»

Det ville være veldig leit for mediemangfoldet om Rossavik fikk det som han ville og medier måtte enes om en felles vekting og prioritering av «trans»-saker og «rasisme»-saker. Hvis Aftenposten nevner «rasisme» oftere enn «trans», synes jeg tvert imot at det er helt på sin plass med en avis som gjør det motsatte. I perioder skriver Aftenposten mer om influensere enn om influensa, uten at man skal anklage landets nest største avis for ikke å bry seg om folks helse.

Subjekt kan ikke være den avisen som bryr seg mest om å være politisk korrekt. Aviser som bryr seg for mye om etterlatt inntrykk, gjør seg selv journalistisk irrelevante. Interessant journalistikk gir faktisk blaffen i etterlatt inntrykk. Den er opptatt av sannhetssøken og å formidle ubehagelig informasjon, koste hva det koste vil.

Rossavik skriver seg selv inn i fortellingen som en mer moderat, sindig og nyansert variant av Abid Raja og meg. For han er jo liksom enig i alt vi står for. Men han kommer sent til festen, uten å ha betalt for noen inngangsbillett. På langt nær den prisen Abid Raja og undertegnede har betalt for å gå inn i de debattene som vi har gjort.

Det er mange komplimenter å hente i artikkelen også, altså, men det virker som at han har tatt dem med kun for å fremstå nyansert. Denne falske balansen tror jeg fremtidens avislesere kommer til å spy av.

De flykter fra politisk korrekthet og går heller til stemmer de opplever at sier det som det er. Det er de utilslørte medieprofilene publikum liker. Falsk ydmykhet fra den norske medieeliten er det som gjør at leserne flykter fra Aftenposten – og til Subjekt.

Blind for sin egen komfortable posisjon

Rossavik påstår at jeg ikke evner å «flytte» noen i det offentlige ordskiftet, og om jeg i det hele tatt greier det, «er det nok heller bort fra seg enn nærmere, fremfor alt i minoritetene de tilhører».

Ipsos og Norsk monitor har nylig gjort en undersøkelse som viser hvordan nordmenn de siste årene er blitt stadig mer anti-woke. Min opplevelse av hvordan jeg blir tatt imot blant minoritetene jeg tilhører, er også stikk motsatt av hva Rossavik bare slenger ut, uten å kunne vise til noen data.

Rossavik har verdens tryggeste fastjobb i en snart 200 år gammel avis, der han får oppmerksomhet bare i kraft av å jobbe der.

Subjekt er en historie om å bygge opp en avis i konkurranse med aktører med hundrevis av ansatte og gigantiske stordriftsfordeler. Det er en ganske enkel forklaring på at Rossavik og jeg har ulike skrivestiler og tilnærminger til offentligheten.

Så er det tre ting jeg ikke skal slutte med, er det disse: 1) Å ta plass. 2) Å være fryktløs. 3) Å bry meg pent lite om etterlatt inntrykk.