Det palestinske folks dype røtter

I Fædrelandsvennen fredag 26. september omtaler gruppeleder for Konservativt i Kristiansand, Ole Jacob Prebensen, Palestina og palestinerne som «...en stat som aldri har eksistert med et folk som mirakuløst oppstod når Arafat fant det formålstjenlig». 30.9 følger han opp med å omtale ca. tjue prosent av befolkningen i Israel som «arabere». Han er langt fra den eneste.

På den internasjonale scenen, selv i dag, blir palestinere omtalt som «palestinske arabere» eller bare «arabere». For mange utenforstående, spesielt blant de som kaller seg «Israel-venner», virker det uforståelig hvorfor ikke bare disse «araberne» kan flytte ut av de palestinske, eller etter deres mening «palestinske», områdene og bosette seg hos de andre araberne. Som om de ikke egentlig er et eget folk.

I dag er det fortsatt mange palestinere som identifiserer seg med de tidlige sivilisasjonene som holdt til i regionen, slik som den kanaanittiske. Historiker fra American Academy of Arts and Sciences, Walid Khalidi, viser også til at palestinerne i tiden de var underlagt ottomanske herskere ikke bare så på seg selv som etterkommere av de arabiske erobrere fra det syvende århundre, men også som etterkommere av folk som holdt til her tilbake i urtiden.

Det er palestinere som ifølge familienes muntlige tradisjoner har jødiske og samaritanske forfedre. De jødiske naboene er deres «awlâd 'ammnâ», søskenbarn.

Ifølge lingvisten Ibrahim Bassal, ved høyskolen i Haifa, hadde palestinske arabiske dialekter elementer av språk som kanaanittisk, hebraisk, arameisk, persisk, gresk og latin, språk som ble snakket før den muslimske erobringen av Palestina (635–640). På den tiden utgjorde «Palaestina Prima» en befolkning på 700.000, rundt 100.000 av dem var jøder, 30 til 80.000 var samaritanere mens den øvrige befolkningen var kristen. Selv i dag snakker palestinerne et språk med elementer av kanaanittisk, hebraisk og arameisk.

Under jernalderen i perioden 1250–721 f.Kr. etablerer filisterne (som er opprinnelsen til betegnelsen «Palestina») en konføderasjon av bystater langs kysten, mens hebreerne/israelittene bosatte seg i fjellene. I løpet av perioden 721–332 f.Kr. dukker navnet Palestina opp i form av begrepet «Plistu», fra ordet «filisterne», opp i assyriske dokumenter. I det 5. århundre f.Kr. bruker den greske historikeren Herodot navnet «Palestina» om denne regionen. I Det gamle testamente dukker begrepet opp i den hebraiske formen «Pleshet», som igjen er avledet av ordet «Pleshteem» (filisterne). I år 985 omtalte geografen Shams al-Dīn al-Maqdisī seg selv som palestiner. En annen geograf som bodde i Jerusalem på 1300-tallet, Jamal ad Din Ahmad, kalte landet sitt for Palestina.

I verket «Jerusalem og Hebrons historie» som er fra 1490, omtaler historikeren Mujir al-Din al-Ulaymi også landet sitt som Palestina. Forfatteren Salih Ahmad al-Timurtashi kaller landet sitt Palestina i boken «Fadail», den kom ut i 1695.

I 2021 forsket New York Genome Center på palestinsk DNA. Konklusjonen ble at den dominerende komponenten i DNA-et til moderne palestinere kommer fra genet til palestinske kanaanitter som levde i regionen rundt 2500–1700 f.Kr. I bronsealderen med andre ord. Det viser seg at det også er en betydelig genetisk overlapping mellom palestinere og jøder. Almut Nebel, biolog ved det tyske Institute of Clinical Molecular Biology, er klar på at «en del av, eller kanskje majoriteten» av muslimske palestinere stammer fra opprinnelige lokale kristne og jødiske innbyggere som konverterte til islam etter erobringen på 700-tallet. I perioden regionen var underlagt ottomansk styre, omtalte palestinerne for øvrig sine landsmenn som «yahūd awlâd 'arab», arabiskfødte jøder.

Under mine besøk hos tilårskomne palestinere i Damaskus og Amman så jeg de gamle nøklene som hang på veggene. De var fra husene de måtte forlate i 1948. Savnet og lengselen etter hjemlandet var tydelig, og behovet for å komme tilbake til fedrenes og bestefedrenes land levde videre hos deres barn og barnebarn. Hovedtema for en forestilling jeg så på Rainbow theatre i Amman var hvordan palestinerne ble behandlet som annenrangs borgere i Jordan, ikke som «arabere».

Jeg har et naivt ønske om at de som omtaler palestinere, kan være renhårige nok til å slutte med å gi dem sekkebetegnelsen «arabere» som om de ikke er et eget folk. De er et eget folk.

Avslutningsvis; om noen skulle lure på mitt forhold til det jødiske folk og antisemittisme (som ikke er tema her), henviser jeg til innlegget mitt «Det lovlige hatet» i Fædrelandsvennen 1.11 2022.