Det pågår en smertefull selvransakelse i Sverige

Bak krigsoverskriftene pågår en dypere kulturdebatt, skriver kronikkforfatteren. Bildet: Politi og kriminalteknikere rykker inn etter meldinger om skuddløsning i Helsingborg i 2023. Foto: Johan Nilsson, TT/NTB

Bak overskriftene om hyppige mord, sprengninger og nye former for velferdskriminalitet søkes det etter svar: Hva er gått feil med integreringen av store innvandrergrupper?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

De siste tre årene har jeg reist på kryss og tvers i Vest-Sverige for å beskrive livet i noen av de 59 bydelene som politiet beskriver som utsatte. Der, i dypt segregerte drabantbyer, er det kriminalitet, uro og tvil som råder, men også en sterk stå-på-vilje binder folk sammen.

I boken «Sverige 2024: Beretninger om et land i krise» beskriver jeg de store problemene som har fulgt av den dype segregeringen som preger de aller fleste svenske byer, med adskilte, fattige drabantbyer, ofte dominert av folk som er innvandret fra andre land.

Likestilt multikulturalismen

Fremveksten av en organisert og stadig mer voldelig kriminalitet har ført til at alle steiner vendes.

Ett spørsmål viser hvordan debatten har flyttet seg: Er rasismen Sveriges hovedproblem, eller skyldes den svake integreringen av enkelte grupper tvert imot at disse fortrekker en tilværelse i egne enklaver?

Bak krigsoverskriftene pågår en dypere kulturdebatt. Sverige har i 50 år hatt en dominerende historie om multikulturalismen. Det har vært en visjon om selvforsterkende, berikende kulturell sammenvekst der det samtidig ble stilt spørsmål ved den svenske kulturen. Ja, finnes det egentlig en egen, svensk kultur, og er den «god»?

I en statlig utredning, «Integrationens svarta bok» fra 2006, ble det ikke etterlatt noen tvil om at denne eventuelle kulturen var dypt rasistisk. Det ble derfor nødvendig, mente utvalgsleder Masoud Kamali, å ta et oppgjør med den rådene multikulturalismen.

Den skulle være basert på at svensk kultur var bedre enn andre: «Denne kulturessentialistiske tankegangen har gjort at «mångkulturalism» och «mångfald» er blitt nøkkelbegreper for å beskrive en tilstand der andre grupper tilhørende «andra kulturer» lever blant «oss» i et flerkulturelt samfunn.»

Dette kaller utvalget for «kulturrasisme», som de også mener bygger på en feilaktig idé om at kultur er statisk – og at den også rangordner ulike kulturer med den svenske på toppen.

Æresrelatert vold ble spesifikt tatt opp av utvalget, som mente at man ikke måtte skille mellom «innvandrares» og «svenskars» vold mot kvinner. Stigmatiseringen av enkelte innvandrergrupper skulle stoppe.

Utvalgets mange forslag ble ikke umiddelbart fulgt opp, men gradvis fikk tankene feste. Særlig den offentlige debatten ble preget av ideen om en total omlegging av integreringspolitikken for å ta et oppgjør med rasismen og diskrimineringen. Det ble tid for at minoritetene skulle oppdra majoritetssamfunnet.

Selvdrevet separatisme

Gradvis har det vokst frem en motstand mot denne stemplingen av Sverige som spesielt rasistisk, selv om det i min bok er mange enkelteksempler på at rasismen eksisterer i dagens Sverige – blant annet sett gjennom øynene til somaliske Yusuf, bystyrerepresentant for Centerpartiet i Trollhättan.

Fokus er imidlertid gradvis blitt rettet mot minoritetsgruppene selv. Bidrar disse til integreringen på god måte?

I boken «Separatismen i Sverige» (2023) rettes lyskasterne mot kulturelle og religiøse særtrekk innen bestemte grupper, særlig dem med opphav i Midtøsten og Nord-Afrika. Her tegnes det et bilde av et kulturelt og økonomisk segregert Sverige.

Bokens to redaktører er begge innvandrere fra land utenfor Europa (Mauricio Rojas, Chile, og Robert Hannah, Syria) og riksdagsrepresentanter for Liberalerna, kanskje det mest innvandringsliberale partiet i landet. De hevder at enkelte grupper ønsker å leve separert fra majoritetsbefolkningen.

Religion og klanvesen er driverne bak denne egendrevne separatismen, hevder de. Her gjennomgås både de syriske-assyriske kristne klanenes grep om Södertälje og moskeer og foreninger der politisk islam dominerer, for eksempel i Göteborg.

I disse byene tilbys innbyggerne hele rekken av tjenester av sine egne institusjoner i konkurranse med den svenske staten. Foruten gudsdyrkelse og religiøse skoler så også sosiale tjenester og kulturtilbud i egne foreninger. Det hevdes i boken at disse miljøene er arnesteder for organisert kriminalitet og tilbakevendende voldsbølger.

I boken er fokuset altså blitt speilvendt: Nå er det flertallssamfunnet som skal påvirke minoritetene. Slutt på homofobi, æresvold og klanvesen, er kravene. Slutt å kreve særrettigheter. Nå må dere bli som oss!

Kulturkrig

Visestatsminister og Kristdemokraternas Ebba Busch helte bensin på bålet da hun under EU-valgkampen sa: «Synes man at det er rett og riktig å kaste ut homoseksuelle fra høyblokker ... da kan man flytte tilbake til Iran eller Sudan.»

Slik føyde hun seg inn i rekken av personer, ikke minst innen Sverigedemokraterna, som vil ha et kristenkulturelt oppgjør med store deler av innvandrerbefolkningen på over to millioner mennesker. Dette minner om kulturkrigen vi kjenner fra USA.

Slik har Sverige på 2000-tallet sluttet sirkelen. Det er ikke blitt noen likestilling av likeverdige kulturer i praksis. Nå står landet tvert imot i en debatt om svensk kultur og verdier skal bli hegemoniske, også i de adskilte, innvandrertette, utsatte områdene.

Parallellen til denne debatten finnes i et nærmest fullstendig fravær av enighet om hva integrering da skal bety i praksis ut over å jobbe, slik flere oppgitt konstaterer i min bok.

Ja, noen mener hele ideen om integrering mellom likeverdige parter er en illusjon. Andre er enige med den norske forfatteren og Ventre-politikeren Abid Raja når han i Aftenposten skriver at han ikke tror dette går seg til av seg selv bare vi gir det nok tid og er tolerante.

Stadig nye forslag til handling

Det er et kjent fenomen at diasporaer blir mer dominerende og separate jo større de er, og det øker faren for en oss-og-dem-mentalitet. Når de svenske utsatte områdene merker økt press gjennom tøffere bekjempelse av kriminalitet og debatt om nye tiltak, er det ikke overraskende at innbyggerne selv mener de blir stigmatisert som gruppe.

Kritikerne mener at forslag om å innføre sikkerhetssoner, rive moskeer og pålegge offentlig ansatte å informere om papirløse innvandrere til politiet, tøyer grensene for hva et liberalt demokrati kan tillate.

Når også Socialdemokraterna snakker om nei til «Somalitowns» og foreslår å bryte opp bomønsteret i de utsatte områdene for å bryte segregeringen, er det imidlertid ingen vei tilbake.

Et klart politisk flertall leverer stadig nye forslag til handling.

Skal man busse elever fra øst til vest, som jeg har fulgt med på i Trollhättan, en av Sveriges mest segregerte byer?

Skal man nekte dem som mottar støtte fra Nav, å flytte til de utsatte områdene?

Skal førskole bli obligatorisk fra tre år?

Skal private barnevernsinstitusjoner overtas av det offentlige?

Skal staten «blande befolkning», som en sosialdemokratisk gruppe har foreslått?

Spørsmålene og forslagene til tiltak kan bli veldig mange flere, men viktigst er trolig at svarene spriker i alle retninger. Det eneste det er en viss enighet om, er tøffere bekjemping av kriminaliteten.

Langt frem til enighet

Det er en polarisert selvransaking svenskene driver med, og den pågår i et kompromissløst klima.

Identitetsspørsmål og kultur er ikke spørsmål som kan deles opp, som i lønnsforhandlinger. Faren for onde spiraler er der på kort og lang sikt.

Det er langt frem til enighet om hvilke prinsipper integreringen skal baseres på – og enda lenger frem til at spesielt utsatte innvandrergrupper blir vevd inn i samfunnet i praksis. Som noen av dem ikke vil?