Det Michael Kjelseth opplevde mens moren jobbet ved norske ambassader, vil ikke UD snakke om

– I dag har jeg lyst til å fortelle min historie og hvordan mitt liv har vært. Det er veldig spesielt og temmelig stygt, sier Michael Kjelseth.

Han har ikke noe fast sted å bo og sov bare én time før han sto opp og tok på seg en blårutete blazer han hadde lånt, nystrøket skjorte og hvite sneakers. Den ene foten vipper under bordet. Men stemmen er klar når han inntar vitneboksen i tingretten i en stor norsk by en forsommerdag i 2025:

– Min historie handler om en perfekt storm. Den er blitt til i regi av min familie, mitt land og min omsorgssituasjon. I den stormen har mye av min barndom forsvunnet. Og én ting må dere ha for dere, sier han og ser på dommerne:

– I mitt liv har det utenkelige vært tenkelig.

Slåss i Teheran

Hvem er denne mannen? Og hva er det som har hendt med ham?

For å få svar på det, må vi ut av Norge.

På begynnelsen av 2000-tallet må Michael Kjelseth flytte fra blokken på Hauketo i Oslo, der han bor med storebror og en mamma som er alene om omsorgen. Han er 12 år da moren får jobb på den norske ambassaden i Iran.

Landet er styrt av strenge religiøse lover, men norske myndigheter håper på liberalisering og bedre menneskerettigheter under president Mohammad Khatami. Og kan det være muligheter for et nytt norsk olje- og gasseventyr i Iran?

Alene med to barn har Michaels mor studert Midtøsten, lært seg persisk og fått jobb i UD. Nå søker hun seg til Teheran. Drømmen er en jobb som diplomat.

Michael har lyst hår, hvit hud og blå øyne på en iransk-islamsk gutteskole.

– Jeg fikk bank både på bussen og skolen. Jeg tror aldri jeg har slåss så mye i hele mitt liv, minnes han.

Da sommeren kommer, flytter de igjen. Moren skal bli det nærmeste man kommer en kontorsjef ved den norske ambassaden i et annet land Norge har interesser i.

Michael er fortsatt bare 12 da han begynner på en ny, internasjonal skole, med softballbane og basketballag. Til dette landet kommer storebroren også. Snart er de en del av et tett norsk expat-miljø som feirer 17. mai sammen, drar på stranden og har grillfester.

Det er på en slik stranddag familien møter en norsk mann som er i ferd med å gjøre karriere i Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger. IFRC er verdens største humanitære organisasjon.

Mannen har en imponerende bakgrunn, og med lederansvar i IFRC har «Bjørn» tillit og ansvar i det nye landet, der korrupsjon og fattigdom er utbredt.

Han er hyggelig, omtenksom, behjelpelig, smart og veltalende.

Og veldig oppmerksom overfor Michael.