Det handler om hva som skal kuttes, ikke om det skal kuttes

Mange kommuner opplevde i 2023 at økonomien ble mer presset. Dette har forsterket seg videre i 2024. I en artikkel hos Fædrelandsvennen, kommer det frem at 17 av 25 kommuner i Agder regner med å gå i minus i 2024. En undersøkelse som KS gjennomførte i mai viser det samme, der vel ¾ av kommunene meldte om merforbruk i driften så langt i år.

Så hvorfor skjer dette nå?

Det er flere årsaker til den krevende økonomiske situasjonen i kommunene. Blant årsakene er høy prisvekst som har redusert det reelle nivået på frie inntekter, kraftig renteoppgang, rekrutteringsutfordringer som gir økte kostnader til overtid og vikarbruk, og mer kostnadskrevende bosettings- og integreringsarbeid enn først antatt.

En annen årsak er skatteinntektene. Hvert år anslår finansdepartementet hvor mye skatteinntekter hver kommune kan regne med å få i løpet av året. I perioden 2016-2022 var skatteanslaget for lavt. Kommunene fikk da engangsinntekter på skatt mot slutten av året, som ikke var budsjettert, og som bidro til bedre netto driftsresultater enn ventet. Engangsinntektene reddet flere kommuner fra dårlige økonomiske resultat i denne perioden.

Kommunene brukte store deler av engangsinntektene på skatt til å bygge reserver og buffere. I en overgangsperiode har dermed kommunene hatt mulighet til å opprettholde tjenestetilbudet selv om kommuneøkonomien er under press. Det ser vi også at noen kommuner gjør i 2024, men bufferne ser ut til å tømmes mye raskere enn det man hadde trodd.

Engangsinntektene på skatt har vært med på å skjule de underliggende utfordringene med at oppgavene ikke er fullfinansiert, og kan også ha bremset nødvendige omstillinger. I 2024, tyder tall for skatteinngangen på at istedenfor ekstra skatteinntekter mot slutten av året, blir det snarere lavere skatteinntekter enn anslått, noe som forsterker en krevende situasjon ytterligere.

Kommunene står nå ovenfor en særdeles krevende budsjetthøst. Det er for lite penger til å finansiere det innbyggerne forventer, og i mange kommuner vil det være behov for å gjøre upopulære, men nødvendige grep. Det handler om skole, eldreomsorg, barnehager, fritidstilbud og evnen til å forebygge ungdomskriminalitet, noe som kan oppleves dramatisk for innbyggerne. Da er det viktig å passe på hvor man biter. Krybben fylles ikke opp av å bite hverandre. Når kommunedirektørene utover høsten legger frem sine budsjettforslag, får vi se hvor alvorlig situasjonen er, og hvilke grep de mener er nødvendige å ta. Det vil bli lagt frem kontroversielle og upopulære forslag, og da er det fort å skylde på budbringeren.

Når kommunestyrene skal vedta budsjettene vil vi se endringer i skolestruktur, flere krav til effektivisering, og dessverre kutt i tjenestene. Krybben er tom, og de tøffe prioriteringene må tas. Mange kommuner har ikke et valg om å må prioritere ned – det handler for kommunestyrene om hva som skal kuttes, ikke om det skal kuttes. Det underliggende problemet er at oppgavene ikke er fullfinansiert, og kommunene kan ikke gjøre som regjeringen å snu seg mot Oljefondet.

Utfordringene som står foran oss er store, og interessemotsetningene øker. Norge trenger folkevalgte som prioriterer - både lokalpolitikere og de nasjonale. Uten prioriteringer og handlekraft nå, skyver vi bare problemene foran oss. Det starter der folk bor - i kommunene.