Det handler ikke om månedlige meningsmålinger, men om en dyp folkelig forankring.

Kong Harald under sin nyttårstale på Slottet. Foto: Heiko Junge, NTB

I et prøvelsens år kan det være bedre for monarkiets fremtid at kongefamilien konsentrerer seg om sitt indre liv fremfor utvendig popularitet.

«For oss i familien har dette vært et år da vi virkelig ble satt på prøve.» Slik innledet kong Harald fjorårets nyttårstale. Og jeg vil tro at det ble nikket rundt TV-apparatene i de tusen hjem. Også vi og våre familier ble satt på prøve. Slik alle familier settes på helst små, men også enkelte store prøver hvert eneste år.

«I kjernen av det å være menneske ligger det at ingen av oss er spart for smerte og motgang», fortsatte kongen og konkluderte: «Hver og en av oss er nødt til å finne måter å stå i det på og prøve og komme igjennom.»

Her er det fristende å gå direkte fra kong Harald til den russiske forfatteren Leo Tolstoj: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.»

Eller sagt på et tredje vis: Alle familier er ulike. Den absolutt lykkelige familie er rimeligvis en illusjon eller i beste fall et mål å strekke seg mot.

Et gjenkjennelig ansikt

På et visst plan har historiker og forfatter Trond Norén Isaksen rett når han i Aftenposten 9. januar skriver at den norske kongefamilien ikke er noen «vanlig familie». Men i en dypere forstand er det akkurat det den er.

Monarkiet er ikke en bedrift, ikke engang en familiebedrift. Monarkiet er en familie, en slekt som i generasjon etter generasjon symboliserer landets styre og gir staten et menneskelig, for ikke å si et familiært, gjenkjennelig ansikt.

Dette ansiktet utstråler ikke nødvendigvis lykke, men like gjerne – og vi så det i kongens trekk på nyttårsaften – også smerte. Det vesentlige er viljen til å mestre tilværelsen og å «komme igjennom». Nettopp i fortsettelsen eller kontinuiteten ligger kongefamiliens sentrale oppgave. Kongeriket skal bestå – kronen føres videre til nye slektsledd.

Hviler på få familiemedlemmer

I et lengre perspektiv står og faller ikke kongehuset med antall offentlige opptredener. «Plass og rom» til menneskelig utvikling kan i faser av livet være en riktigere prioritet enn offentlige opptredener. I et prøvelsens år kan det være bedre for monarkiets fremtid at kongefamilien konsentrerer seg om sitt indre liv fremfor utvendig popularitet.

Det norske kongehuset er av relativt ny dato. Og helt siden 1905 har det hvilt på få familiemedlemmer. Både kong Haakon og kong Olav må i lange perioder ha følt seg temmelig alene om sine oppgaver. Advarsler og engstelse knyttet til de familiære sidegrenene er heller ikke av ny dato. Men når det norske monarkiet i avgjørende øyeblikk har vist seg å være av vital betydning og ellers, på historiens hverdager, har «kommet igjennom», så hviler det like mye på landets borgere som på Slottets beboere.

Kongehusets eksistens er basert på den forutsetning at landets borgere identifiserer seg med Norge som kongerike. Det handler ikke om månedlige meningsmålinger, men om en dyp folkelig forankring. Så lenge nasjonalstaten står sterkt, ikke nødvendigvis i praktisk politikk, men i folkets bevissthet, vil også monarkiet stå støtt.

Kontinuitetens betydning

Slik familielivet svinger mellom lykke og ulykke, vil også en nasjon møte medgang og motgang. I de prøvelsenes år som ligger foran oss, kan det vise seg viktigere enn noen gang med en felles identitet og indre samhørighet – for det samfunnet som vil komme helskinnet igjennom.

Da kong Harald i «Året med kongefamilien» fremhevet at arbeidet gikk videre som før – med ukentlige statsråd, daglige audienser og representative plikter – så røpet han kanskje ingen stor «kriseforståelse», men han påpekte kontinuitetens betydning. Og akkurat her, ikke i svingende popularitetskurver, men i de lange linjers ansiktstrekk, ligger monarkiets betydning.