Det frie folkestyret er under press. Godt valg!

Det frie folkestyret er under press. Men nettopp i denne stunden vet vi hva demokratiet er. Godt valg! skriver Bernt Hagtvet. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB

Ti påminnelser om det frie folkestyrets dypeste begrunnelser.

8. september kan omtrent 4 millioner norske borgere benytte seg av retten til å begi seg til stemmeurnen.

Altfor få vil bruke denne enestående muligheten.

Derfor er det grunn igjen til å minne om at det menneskerettsbundne folkestyret – med alle sine mangler og skyggesider – er livsviktig for alle menneskers livskvalitet.

Av og til må vi tenke dypt om demokratiets grunngiving. Nå er denne tid kommet.

USA – den nifse demonteringen

USA er nå på full fart inn i en mørk tid under ledelse av en autoritær narsissist. Derfor er bevissthet om demokratiets fundamenter blitt mer maktpåliggende.

Demokratiet er en sivilisatorisk grunnverdi det har tatt lang tid å kjempe frem. Og nettopp i disse trengselstider for demokratiet, som ved den nakne flaggstangen på Eidsvoll i 1940, vet vi hva frihet er.

La oss derfor samles om ti påminnelser om demokratiets grunnlag i kortform.

Makt og likhet

1. Maktens problem. Demokratiet er den eneste styreformen som i sin oppbygging forsøker å håndtere maktens perversjoner.

Lord Acton sa det presist i 1887: «Makt har en tendens til å bli korrumpert, og absolutt makt korrumperer absolutt.»

De amerikanske grunnlovsfedrene forsto dette sent på 1700-tallet og skapte en forfatning som søkte å balansere den utøvende makt mot den dømmende og lovgivende. Denne tredelingen, inspirert av den franske filosofen Montesquieu, er blitt normdannende i forsøkene på å feste demokratisk politikk i maktregulerende institusjoner.

At dagens president i dagens USA gjør hva han kan for å oppfylle Actons advarsel, skal ikke grunnlovsfaderen James Madison lastes for. Han så behovet for å balansere makt mot motmakt og gjorde så godt han kunne. Han så at menneskene ikke alltid var gode og trengte tunge rammer mot seg selv.

Alle diktatoriske regimer går før eller senere til grunne fordi de ikke skjønner denne liberale grunninnsikt.

Rom for frihet

2. Personlig frihet og utvikling. Den demokratiske styreformen er den best egnede til å gi enkeltmennesket frihet til å finne sin egen identitet og forme sin egen livsvei.

Det er fordi demokratiet, i motsetning til alle autoritære eller totalitære regimer, ikke har noen overgripende statlig idé om hvordan individet skal leve sitt liv og ikke oppebærer et monolittisk menneskesyn (sammenlign med Stalins «nye Sovjet-menneske» eller Hitlers raserene «ariske» overmenneske, for ikke å snakke om Xi Jinpings ansiktsgjenkjenningsdespoti i dagens Kina).

Demokratiets menneskesyn er tuftet på respekt for individets moralske autonomi: evnen til å styre seg selv («selvbestemmelse»).

Demokratiet er den styreform som best søker å forankre menneskelig frihet i konkrete institusjoner (frie valg, selvstendig rettssystem, politisk pluralisme, åpen og fri samtale og ytrings-, forsamlings-, religions-, forsknings- og åndsfrihet).

Dette har direkte betydning for demokratiets fremste verdi: tøylingen, eller rettsbindingen, av hva flertallet kan gjøre overfor mindretallet.

Sveriges statsminister Tage Erlander sa en gang at demokratiets formål er «å bygge et gulv av trygghet hvorpå hver enkelt kan danse sin egen dans».

Likeverdighet

3. Demokratiet er basert på et menneskesyn som ser på hvert enkelt menneskes likeverdighet som grunnorm («the idea of intrinsic equality»).

Demokratiet er et system for kollektive beslutninger der medlemmer av et fellesskap deltar, eller kan delta, i vedtak som angår dem alle.

Deltagelsen fordrer kontinuerlige beslutninger og vil kunne virke utviklende for individets artikulasjonsevne og kunnskapsinnhenting.

Deltagelse er bare mulig å tenke seg om vi forutsetter rom for selvstendige avveininger, som igjen hviler på individets moralske selvstendighet.

Denne likhetsfordring baserer seg på at hvert enkelt menneske har rett til å få sine interesser vurdert på lik linje med alle andres, og at ingen har noen automatisk eller ervervet forrang i den offentlige meningsdannelsen blott og bart i kraft av enkelte posisjoner, kjønn, alder, embete, rase, utdanning, bosted eller lignende. Demokratiet er det best egnede middelet til å beskytte hver enkelt statsborgers interesser. Lik verdighet gjennom ikke-diskriminerende adgang til rettigheter.

Demokratiet er også den styreform som best gir enkeltmennesket rom for selv å bestemme hva hans eller hennes interesser er.

Kampen for stemmeretten, og i dag striden om pengenes rolle i politikken og den økende økonomiske ulikheten, er eksempler på kamper med feste i denne grunnorm om umiddelbar, medfødt («naturlig») likeverdighet som demokratiet bygger på.

Arena for kamp

4. Rommet for politisk og sosioøkonomisk kamp.

Demokratiet er den styreform som best åpner opp for underprivilegerte gruppers kamp for likeverdighet og like rettigheter.

Uten demokratiske friheter ville hverken det 20. århundrets arbeiderreisning eller kvinnefrigjøringen hatt muligheter for å vinne frem. Et annet eksempel er de svartes kamp for sivile rettigheter i USA. Der var nettopp kampen for disse rettighetene del av den allmenne frigjøringskampen. Avkoloniseringen for eksempel av India var bare mulig fordi Gandhi fikk rom til å spre sitt budskap.

5. Demokrati og menneskelig modning.

Å leve under lover som medlemmer av et kollektiv selv har vedtatt, og der den enkelte har deltatt eller kan delta, vil mest sannsynlig – i sammenligning med ikke-demokratiske systemer – bidra til borgernes personlige utvikling som moralske og sosiale vesener.

Dette grunntrekket ved folkestyret setter også menneskene bedre i stand til å fremme og styrke sine egne fundamentale rettigheter, interesser og holdninger.

Dette utdyper poenget ovenfor om moralsk autonomi. Å strebe etter moralsk selvbevissthet krever utvikling av andre egenskaper som demokratiet hviler på: refleksjon, toleranse, analytisk sans, interesse for drøftinger i det offentlige rom, personlig sannhetssøken, undersøkelsesevne, åpenhet og beredskap til å ta hensyn til andres interesser og perspektiv. Og å se saken fra den andres perspektiv.

Mange vil hevde at demokratiets krise i dagens verden er oppstått nettopp fordi færre og færre føler seg forpliktet – av ulike grunner – av disse grunnormene. Å forstå årsakene til denne forvitringen er den mest sentrale oppgave for moderne samfunnsforskning.

Samliv med religioner

6. Demokratiet er konfesjonelt nøytralt.

Staten i demokratier vil med viktige unntak (for eksempel Israel) kunne forholde seg nøytralt vis-à-vis religioner. Det vil si at demokratiske stater kan leve med og i ulike trosformer. Vi kan forestille oss jødiske, kristne, muslimske, shintoistiske eller andre trosformer leve i religionsfrihet i stater, under forutsetning av at religionene i sin oppbygging respekterer demokratiske grunnverdier som minoritetsrespekt, toleranse og rettssikkerhet.

Dette betyr at det er intet i demokratiets grunnstruktur per se som er til hinder for samliv med religioner, så lenge disse trossystemene ikke antar autoritære eller totalitære former.

De uhyggeligste trusler mot demokratiet i det 20. århundret er kommet fra verdslige politiske religioner, nazismen, fascismen, stalinismen og ekstremnasjonalismen. Det er ikke til hinder for at religioner er blitt brukt eller har latt seg bruke som stigbøyleholdere til de verste undertrykkelsesregimer verden har sett (kirken i Spania 1936, det tyske katolske Zentrum-parti i Weimar-republikkens sluttfase 1933/4).

Vitenskapelig ethos

7. Kunnskapsforankringen.

Demokratiet er det eneste politiske systemet som er rasjonelt forpliktet og endrer retning i lys av ny erkjennelse.

Nettopp fordi demokratiet er bundet opp til en del møysommelige beslutningsprosedyrer («gradualisme»), kan mistak rettes opp i lys av ny innsikt. Fri forskning er en livsbetingelse i demokratier. Bare gjennom fri erkjennelsesstreben kan «det beste argumentet vinne», som Jürgen Habermas sier det.

At dagens amerikanske president er en systematisk løgner, bygger ned all støtte til forskning, sier opp folk i embetsverket han ikke liker, forfølger universitetene på tvilsomt grunnlag og operer orwelliansk med «alternative sannheter», er tegn på et forfall vi ikke har sett siden nazismen og stalinismen.

Og klimaforkjempere vil si at handlingslammelsen i klimasaken nettopp viser at denne grunnforutsetningen i demokratiene svikter, og at demokratiet, selv i det 21. århundret, er sårbart for alle typer irrasjonalitet.

Det er korrekt, men endrer ikke at demokratiet for å være demokrati må være forskningsbasert og stå uavkortet for intellektuell frihet.

8. Rettferdighet.

Sett under ett er demokratiet den styreformen som mest sannsynlig vil kunne fremme rettferdighet. Grunnen er knyttet til ideen om enkeltmenneskenes selvbestemmelse. Den engelske filosofen John Stuart Mill sa det så tidlig som i 1861: «Mennesket er bare beskyttet mot hender som vil deg ille, i samme omfang som de har makten til å være og er selvbeskyttet.»

Denne beskyttelsen er intimt bundet til demokratiets rettighetskatalog. Ulikhet kan ta iallfall to former: at flertallet forblir fattige i absolutte termer, og at fordelingen av goder forblir skjev.

Historisk har demokratiet bidratt til å lindre begge typer urettferdighet. Økonomisk og andre typer ulikhet forblir den fremste anstøtsstenen for demokratiets overlevelsessjanser i fremtiden.

Indre og ytre konfliktløser

9. Demokratiets bevegelighet som konfliktløser.

Demokratiet er best egnet til å løse indrepolitiske konflikter fordi et mindretall i en konflikt kan vinne i den neste. Dette er demokratiets konfliktdempende bevegelighet.

Frie valg, som ingen diktaturer fra Hitler/Stalin til Castro og Maduro har turt å holde, er det beste instrumentet for fredelige maktskifter, demokratiets sikkerhetsventil.

10. Den demokratiske freden.

I 1795 skrev den tyske filosofen Immanuel Kant om «den evige freden», som ville komme om stater holdt seg med «republikanske forfatninger». Disse inneholdt det vi i dag omtaler som grunntrekk ved representative demokratier: frihet, likhet for loven, maktdeling og «kosmopolitisk lov» (regulering av handel, hovedsakelig frihandel). Kant mente også at statene seg imellom måtte basere seg på «fredelige unioner», som vi i dag ville kalle folkerettslige forpliktelser.

Om statene ble bygget opp slik, ville de a. sjelden eller aldri bruke krig mot hverandre, b. fordi de har andre måter å løse sine konflikter på, og c. fordi demokratier binder seg til normer om sivilisert adferd.

Konklusjonen blir da at jo flere demokratiske stater, desto større sjanser for fred (men det utelukker ikke andre typer aggresjoner fra demokratier, sammenlign med Trump og Grønland).

I dag er det en stor litteratur om den demokratiske freden. Den har i hovedsak gitt Kant rett.

Det frie folkestyret er under press. Men nettopp i denne stunden – og i dag – vet vi hva demokratiet er. Godt valg!