Det finnes knapt en scene man ikke kan finne en parallell til i den opprinnelige filmen

«Gladiator 2» når ikke opp til sin forgjenger, men byr på noen timer med god, tettpakket action.

Paul Mescal spiller hovedrollen i «Gladiator 2». Foto: Aidan Monaghan / Aidan Monaghan

Gladiator 2

Skuespillere: Paul Mescal, Pedro Pascal, Connie Nielsen, Denzel Washington, Derek Jacobi, Djimon Hounsou, Joseph Quinn. Sjanger: Drama / Action. Regi: Ridley Scott. Manus: David Scarpa. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: 15 år.

Det er selvsagt fristende å spinne videre på en suksess, noe veteranregissøren Ridley Scott har hatt et visst hell med tidligere. Samtidig er det et sjansespill å skulle følge opp en 24 år gammel film som hanket inn 5 Oscar-statuetter og var nominert til enda flere. Ikke minst etter at teknologien har gjort noen kvantesprang og kinogjengerne har blitt tilsvarende vanskelige å imponere. Men her er vi altså. Sanden i Romas storstue skal igjen farges rød av blod, og nye fatale intriger skal utfolde seg i og rundt keiserpalasset.

Connie Nielsen er tilbake i rollen som Lucilla. Foto: Photo Credit: Cuba Scott / Cuba Scott

Det er veldig mye ved denne filmen som minner om en gjenforeningsfest som til tross for den nidkjære festkomiteens anstrengelser aldri tar helt av. Her skal det mimres noe så til de grader. Det finnes knapt en scene man ikke kan finne en parallell til i den opprinnelige filmen. Et knippe av rollefigurene fra forrige gang er også med, deriblant Lucilla (Connie Nielsen). Hun lever et tilsynelatende beskyttet liv ved hoffet til de moralsk fordervede, anemisk utseende tvillingkeiserne Geta (Joseph Quinn) og Caracalla (Fred Hechinger). Sønnen Lucius sendte hun i eksil i frykt for hva som ville skje med ham i de politiske omveltningene som ble utløst i forrige films finale. Vel, gjett hvem som vender tilbake. Ikke helt overraskende returnerer den bortkomne sønn som krigsfange med kurs mot gladiatorarenaene, selvsagt med en god porsjon hevntørst i bagasjen.

Joseph Quinn spiller keiser Geta. Foto: Aidan Monaghan / Aidan Monaghan

Paul Mescal gjør seg godt i hovedrollen som den rettskafne muskelbunten Lucius, og han har åpenbart store sandaler å fylle. Denzel Washington gjør også en god figur som denne filmens listige slaveeier. Mens den opprinnelige filmen i overveiende grad fulgte hovedpersonen gjennom sine triumfer og fall, er det en litt mer detaljert intrige som brettes ut denne gang. Det er det gode grunner til, men det fører også tidvis til en følelse av at man sløser bort noen gode kort. Den alltid glimrende Pedro Pascal i rollen som general med reservasjoner mot ekspansjonspolitikken kunne godt fått skinne mer, for å nevne noe.

Det er også naturlig å savne Hans Zimmers musikk, men kanskje er det greit at noe er nytt, i en film som i stor grad har basert seg på gjenbruk.

Her er det på sin plass å påpeke at mye av det som fungerte godt sist, sitter minst like godt nå. Scott har stålkontroll på de monumentale kampscenene, men også på intrigene imellom. Det føles aldri overlesset, og det er ingen overflødige transportetapper.

Noen ganger må man humre litt av grandiose overdrivelser. Kanskje er det ment som en slags hyllest til filmer fra en annen tid når ting blir på sitt mest pompøse. Det er ikke så ofte man lenger ser filmer hvor en person står og taler til mange kvadratkilometer med krigere til hest, uten at noen av dem lager den minste lyd, og alle hører hva hovedpersonen sier. Det har jo sin sjarm, det også. Det er med andre ord bare å friske opp minnene og komme seg på gjenforeningsfest. Det blir i hvert fall ikke kjedelig.