Det finnes ingen gode jobber, skoler, velferdsstat eller helsetjenester på en ødelagt klode

Klimakrisen er i ferd med å bli det verste som har skjedd menneskeheten, skriver Tobias Oftedal Stokkeland. Foto: Privat

Klimakrisen holder på å brenne ned huset vårt. Spørsmålet er om vi er villige til å slukke brannen.

Aftenpostens debattredaksjon har invitert ungdomspartilederne til å skrive om det de selv mener er viktigst nå før valget. Hver enkelt har også svart på fem konkrete spørsmål. Se nedenfor.

Tusen personer døde i Spanias hetebølger denne sommeren, hvert sekund sendes ett nytt menneske på flukt på grunn av klima, og 1,5 gradersmålet er allerede nådd. Nå brenner det virkelig på dass. Valgkampen derimot, drives som om vi var i 2007.

Klimakrisen er i ferd med å bli det verste som har skjedd menneskeheten.

For fire år siden erklærte FNs generalsekretær António Guterres kode rød for menneskeheten. Han var tydelig på at om vi ikke gjorde mer, kom 1,5 gradersmålet til å ryke. Fire år senere vet vi hvor rett han hadde. 1,5 graders målet er oversteget, og ting er på vei til å bli langt verre.

De få gangene klimakrisen dukker opp i norske medier, er det ofte ikke som et naturvitenskapelig fenomen som truer livsgrunnlaget vårt. Det dekkes heller som et samfunns- og politisk fenomen. For eksempel om hvorfor min forgjenger Teodor Bruu har gitt opp håpet. Jeg er glad i Teodor, for all del, men det er strengt tatt mer i samfunnets interesse å løse klimakrisen enn å løse Teodors manglende håp angående klimakrisen.

Må fase ut oljen

Konsekvensene av klimakrisen kan være flere hundre millioner klimaflyktninger, tørke, ekstremvær og ekstrem ustabilitet. De humanitære konsekvensene vil være enorme. Men vi kan heller ikke glemme at det også påvirker oss når verden blir mer ustabil, foruten mer flom og mindre artsmangfold her.

Å løse klimakrisen krever at verden faser ut olje, kull og gass. Det må erstattes av fornybar energi og kjernekraft eller at energien ikke brukes i det hele tatt.

All den tid klimakrisen er internasjonal, krever den også internasjonalt samarbeid. Det gjelder mer samarbeid med EU, der vi allerede er tett påkoblet klimaarbeidet, men også en villighet til å arbeide med land vi potensielt er svært uenige med, som Kina, for å kutte globale utslipp.

Krever prioritering

Det globale samarbeidet krever også at de som har det best, som vi i Norge, tar en større del av byrden. Da må vi gjøre mye mer enn det vi gjør i dag. Det er fullt mulig, men krever prioritering.

Det krever at vi bruker pengene våre, kraften vår og de flinkeste ingeniørene våre på fornybar energi og kjernekraft, ikke olje. Det krever at vi er villige til å erstatte gass og kullkraftverk på kontinentet med norsk strøm gjennom utenlandskabler. Det krever også at vi flyr mindre, gjenbruker mer og er villige til å bruke store penger (tjent fra eksport av klimagassutslipp) på klimakutt i andre land.

Men det krever også at den enorme omstillingen skjer på en måte som får folk med seg.

Det betyr et billig nasjonalt månedskort som tar deg dit du vil.

Det krever at de enorme pengesummene man får fra krafteksport, går til folk, og ikke et prestisjeprosjekt som finansministeren ønsker.

Ikke minst så krever det at når klimautslippene blir dyrere, blir alle de miljøvennlige alternativene billigere.

Brenner på dass

Mer klimapolitikk er noe vi må gjennomføre de neste fire årene. Fordi det finnes ingen gode jobber, skoler, velferdsstat eller helsetjenester på en ødelagt klode.

Jeg sier ikke at formuesskatt og nivåinndeling i skolen er uviktige. På samme måte som at det er viktig at kjøkkenet har et kjøleskap som funker, og at parketten skaper en hyggelig stue. Det kan ha konsekvenser på kort og lang sikt.

Men når det brenner på dass, må man ha kontroll på brannen samtidig som vi fikser parketten, ikke istedenfor. Parketten brenner også opp hvis huset brenner ned.

Klimakrisen holder på å brenne ned huset vårt nå. Spørsmålet er om vi er villige til å slukke brannen.

Les flere bidrag i Aftenpostens valgserie: