– Det er vårt land. Med eller uten USA

På et skjult sted i nærheten av fronten i Kramatorsk-området i Ukraina, kommer en gruppe soldater tilbake fra oppdrag.

De er ikke langt unna der de verste kampene pågår nå, men utenfor radiusen av dronene som tar ut alt de ser på sin vei. Det vanskeligste er å komme seg til og fra, uten å bli sett.

Russerne prøver seg hver dag. Oppgaven til soldatene VG møter er å rykke raskt inn når de har angrepet og tatt seg innover de ukrainske linjene, ta dem ut, og holde territoriet til en ny gruppe kan komme og igjen befeste posisjonen som en del av Ukrainas side av fonten.

Informasjon er kritisk i kampene. Nå har USA både satt våpenforsyningene på pause, og sluttet over flere dager å dele etterretningsinformasjon med Ukraina.

Det ga fienden en fordel og førte til «flere hundre døde ukrainere» på fronten, sier en anonym forsvarstopp til Time.

Men på bakken forholder de seg bare til realitetene fra dag til dag, sier løytnant Bohdan.

– Dette er vårt land. Med USA eller uten USA.

«Kommer aldri til å gi opp»

Anton (35) har vært del av brigaden i åtte måneder. Mens han rengjør våpenet, høres drønn fra kampene i bakgrunnen.

Han er skadet. Nylig fikk han en kontusjonKontusjon er trauma fra trykket fra bombeeksplosjon, når hjernen ristes så kraftig av trykket at man kan få skader av det. ved fronten, men han avfeier det som lite alvorlig.

– Vi har vært under artilleribeskytning, vi har vært i skyttergravene med droner som slippes ned på oss.

Han sier han aldri har angret på å verve seg.

– Gud velsigne om krigen tar slutt, men vi kommer aldri til å gi opp det som tilhører oss. Vi har sett hva slags massakrer og rot russerne lager, og vi har bestemt oss for å forsvare vårt land.

«Hadde ingen hjelp»

Bohdan (39), leder for troppen, vervet seg til tjeneste den 24. februar 2022. Han er forberedt på å stå i det, uavhengig av hvilke allierte som støtter dem.

– I de første dagene av krigen hadde vi ingen hjelp. Jeg var ikke en soldat, jeg kom, tok til våpen, og gikk ut i krigen.

Hjemme har han en datter og en sønn på 10 og 11 år. Hans store ønske er å komme hjem til dem, og lagerjobben han hadde før. Men de er også det som holder ham her i krigen.

– Hvis jeg trekker meg ut, kan russerne komme til mitt hus. Det vil jeg ikke. Jeg har sett hvordan russiske soldater har behandlet sivile.

«Jeg er ikke redd»

Utenfor kjelleren der soldatene sover, står en gruppe nye rekrutter og trener på hvordan de skal håndtere våpnene. En av dem er Oleksander (23), den yngste her. Han vervet seg for to uker siden.

Oleksander er fra Bakhmut, som nå er jevnet med jorden. Hjemstedet hans har vært åsted for noen av krigens mest intense kamper.

– De er ikke i Bakhmut – fordi Bakhmut ikke eksisterer lenger. De flyktet, de er på ukrainsk territorium et sted, forteller han om familien.

– Russerne dreper våre barn, våre gamle. Motivasjonen min var å forsvare dem.

Han sier han ikke har tenkt på hva som kommer til å møte ham ved fronten når han er ferdig med treningen på to måneder.

– Det er vanskelig å si noe om det. Jeg er ikke redd. Jeg må forsvare landet mitt. Jeg har ikke noe mer å si enn det.

Mellom oppdragene ved fronten, hviler de i røykfylte skyttergraver.

Soldatene må alltid være klare til å rykke ut.

Mange av mennene som tjenestegjør her, har fysiske tegn på at de har opplevd krigens alvor.

Ukraina har tidligere kritisert Russland for å verve titusener av fengselsinnsatte. I fjor vedtok de selv en ny lov som åpner for at enkelte innsatte kan verve seg til krigen, men har fremholdt at rekrutteringsmetodene skal være mer regulerte, med flere restriksjoner.

Gruppen med soldater VG møter, består hovedsakelig av tidligere fengselsinnsatte. De to som forteller VG hva de har sittet inne for sier begge det har vært ran, og fengselsstraffer på mellom 3 og 5 år.

Men de insisterer på at motivasjonen for å dra til fronten, ikke har vært å slippe ut tidlig.

«Gjør det for min bror»

Vitaliy (24) er en av dem. Han forteller at han sonet en straff på tre år for ran.

– Som alle her har jeg bestemt meg for å verve meg av egen vilje og motivasjon. Jeg har en bror som ble savnet i Chasiv Yar-retningen, og etter at jeg hørte det, bestemte jeg meg for å verve meg.

Chasiv Yar er ikke langt unna der gruppen med soldater kjemper nå. Det har vært intense kamper om den strategisk viktige byen siden i fjor.

Vitaly sier han gjør det han gjør, for sin bror. Nå har han kjempet i åtte måneder.

«Kan ikke lade våpnene med penger»

Hver morgen scroller Serhiy (51) gjennom nyhetene og sosiale medier for å se hva Trump har sagt nå. Han har en dyster konklusjon:

– Vi lever i en ny realitet. Internasjonale relasjoner har brutt sammen, og vi og Europa har et stort problem: Vi har ikke tid.

Han setter pris på den økte støtten Europeiske land har kommet med, både i penger og europeisk samhold. Likevel er han sterkt bekymret:

– Det er bra at Europa kommer sammen, men problemet er produksjonen av nye våpen – vi kan ikke lade våpnene våre med penger.

Han konsentrerer seg hardt for å snakke på engelsk. Han sier han var bedre før, men gjentatte kontusjoner har skadet hjernen hans.

Serhiy sier de bare må forholde seg til realitetene man står over i øyeblikket.

– Vi har ingen andre alternativer. Jeg har pakket vekk mine følelser inn i en hylle langt borte for lenge siden, fordi de fungerer ikke her.

«Et enkelt valg»

Oleksander (37) er en av de andre nye rekruttene. Han sier han vervet seg fordi han håper at Ukraina vil være et fritt land. Hjemme har han kone, en datter på 14 og en sønn på 8.

Han er klar, sier han, og ikke nervøs. Men han sier han selvfølgelig har tenkt på hva som vil møte ham ved fronten.

– Det er et enkelt valg, jeg dreper dem eller de dreper meg. Og vi er ikke de som har invadert deres territorier. De har invadert vårt, og fratar våre barns frihet.

Anton Kudinov har bidratt i felt til denne reportasjen.

Tips oss