Det er nå jeg som barnevernsarbeider føler håpløshet

Gjennom flere år har jeg vært tett på ungdom som faller utenfor og strever med seg selv og omgivelsene. Ofte er resultatet at de havner på utsiden av samfunnet og bryter dets normer og regler. De søker som oss andre bekreftelse og den er lett å finne i miljøer som preges av kriminalitet og rusmisbruk. Her er alle velkomne uavhengig av rase, legning eller bakgrunn. Miljøer fritatt fra voksenkontroll.

Min bekymring vokser i meg og tar fart med en slik energi at jeg tenker at vi er i ferd med å miste en generasjon til håpløshet og en vandring i skyggens dal. Det er ikke mangel på oppmerksomhet, være seg fra politikere eller politiske partier. Det lages nye planer, nye direktiver og retningslinjer.

Barnevernet står nærmest i en storm hvor mer eller mindre ferdige tenkte tanker om hvordan man skal utføre sin oppgave spilles inn som nye pålegg uten en økning i økonomiske rammer. En oppvekstreform er vedtatt, men med den følger bare mer ansvar til kommunene. Kommuner som i dag må kutte i en rekke tilbud til barn og unge.

Min erfaring er at de små menneskene, de som står på terskelen til et voksen liv og som trenger vår omsorg har blitt oversett for lenge.

Vi kan se disse barna allerede i barnehagen, og på barneskolen. Vi kan se de som enten sitter helt stille i en krok eller de som slår plastspaden gjentatte ganger i hodet på sidemannen i sandkassa. Våkne voksne med kunnskap må til for å oppdage barn som ikke har det bra eller som sliter med seg selv eller med hvordan de har det rundt seg. Når jeg vokste opp hadde vi nabokjerringa, hun som brydde seg selv om vi ikke ville.

Jeg møter i min hverdag ungdom som opplever at de ikke mestrer, ungdom som ikke har hatt en opplevelse av trygge rammer og forutsigbarhet. Jeg møter ungdom som har mistet troen på at de selv kan prestere og i kraft av seg selv bety noe for andre. Ofte er det slik at grunnfjellet er borte. Ofte er det slik at noen voksne har sviktet på veien. De som skulle være de trygge, de som var havnen man kastet anker hos gir ikke godt nok feste. Så ble det heller til en vandring på leting, ofte uten mål og mening, men sterkt preget av fortvilelse, lengsel og savn. Ofte er det slik at man ikke følte at man passet inn, en skjev kommentar eller at man blir klassens eller skolens hakkekylling. Ofte er det slik at man er så utrolig alene at enhver form for oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet.

Flere av de jeg har møtt på min ferd er i alarmberedskap i møte med voksne. De er redde, usikre og av og til helt ufyselige. De stritter imot og tester deg i møte etter møte og her får du ikke noe gratis. Det letteste i møte med dette er kanskje og tenke at det er nettopp slik, at vi sitter ovenfor en person som ikke fortjener vår oppmerksomhet. Det koster for mye.

Noen av disse jentene eller guttene har gått langt. De har kanskje rammet andre med våpen, misbrukt en annen seksuelt. De har begått grove voldshandlinger eller i ruset tilstand selv opplevd psykose eller sett kameraten tatt selvmord. Oftest er det slik at når de mest alvorlige handlingene er begått så er det under påvirkning av en eller annen form for rus.

Det er nå jeg som barnevernsarbeider føler håpløshet. Det er nå jeg føler jeg kommer så veldig til kort. Vi har mislyktes i det forebyggende arbeidet og står ovenfor mennesker på startstreken i livet og har en så utrolig begrenset verktøykasse. Barnevernet er prisgitt at Bufetat det statlige barnevernet har tilgjengelige behandlingsplasser. Slik det er nå er det en skrikende mangel på behandlingsplasser. Dette er institusjoner med åpne dører og vinduer, ofte bemannet med unge mennesker i t skjorter. Her kommer ungdom som ofte ikke er motivert for hjelp. De rømmer, begår nye lovbrudd og fortsetter å ruse seg. Er de heldige får de en samtale med psykolog annenhver uke. Det beste vi ofte får til er oppbevaring, og behandling uteblir så altfor ofte.

Jeg tenker at vi må ha et tydeligere engasjement og en mer sømløst samarbeid mellom flere etater. Ungdom også under den kriminelle lavalder må kunne dømmes til behandling. Vi må etablere rammer som sikrer at vi vet hvor de er til enhver tid. Innenfor disse rammene må det etableres et hjelpeapparat som kan behandle psykisk uhelse, gi rusbehandling og ikke minst omsorg. Kort kan dette kanskje defineres som et tilbud med fengsles rammer og psykiatriens innhold sammen med rusbehandling og ikke minst trygge voksne med store varme hender og romslige hjerter. Kanskje får vi da til å arbeide med ungdommens motivasjon.

Samtidig må man ha to tanker i hodet kombinert med vidåpne øyne i møte med barn i barnehage og barneskole. Det er her vi kan forebygge for at barn ikke ender opp med behov av tiltak som beskrevet ovenfor. Her tenker jeg det mangler både nok voksne og voksne med kompetanse slik at man hindrer en skjevutvikling som kan ende opp i alvorlig rus og kriminalitet. Vi må tørre og stille spørsmål og hjelpe foreldre i en tidlig fase slik at de kan være trygge voksne med klare og tydelige rammer, ikke kompiser.

Innlegget er skrevet som privatperson, men med utgangspunkt i erfaring fra barneverntjenesten som ansatt sosionom/kontaktperson.