Det er lenge siden jeg har lest en tekst som så skamløst kombinerer politisk aktivisme med intellektuell og ideologisk uredelighet

I Skottland har helt vanlige kvinner ført motstanden mot kjønnsidentitetsideologi, skriver Alex Iversen. Her er en aktivist foran britisk høyesterett, som tidligere i år slo fast at «kvinne» betyr biologisk kvinne i den britiske likestillingsloven. Foto: Maja Smiejkowska, Reuters/NTB

Dette er et frontalangrep på meningsmotstandere i kjønnsdebatten.

Nylig publiserte Aftenposten et debattinnlegg av åtte norske akademikere der de advarer om at mørke krefter truer demokratiet.

Disse kreftene forenes av en motstand mot «såkalt kjønnsideologi» – fra ytterste høyre, via det sekulære sentrum, til ytterste venstre – mener innleggsforfatterne.

Intellektuell og ideologisk uredelighet

Forfatterne som har signert kronikken, har imponerende titler fra norske og internasjonale universiteter. Men det er lenge siden jeg har lest en tekst som så skamløst kombinerer politisk aktivisme med intellektuell og ideologisk uredelighet.

Det debattinnlegget egentlig er, er et frontalangrep på meningsmotstandere i kjønnsdebatten under dekke av å forsvare demokratiet.

Sannheten er at forfatterne viser en – for å si det diplomatisk – så svak forståelse for demokratiske prinsipper at det bør bekymre alle som bryr seg om åpen debatt og politisk deltagelse.

Den retoriske strategien i teksten er banal: Alle som stiller kritiske spørsmål ved den kjønnsideologien de selv bekjenner seg til og har bygget sine akademiske karrierer på, samles under paraplybetegnelsen «antikjønnsbevegelser» og knyttes direkte til «ytre høyre-ideologi», Trump-retorikk og «illiberale og antidemokratiske krefter».

Krever scenenekt

Resultatet er klassisk «guilt by association». Meningsmotstandere blir diskreditert i kjønnsdebatten gjennom negative merkelapper og assosiasjoner.

I teksten gjør ikke forfatterne av innlegget et eneste forsøk på å imøtegå kritikernes argumenter, som underforstått er så «pseudovitenskapelige» og politisk giftige at de ikke krever et seriøst motsvar. Kritikerne er ikke noen å snakke med, bare noen å advare mot.

I debattinnlegget kommer forfatterne også med et eksplisitt krav til norske medier om å vise demokratisk ansvar ved å nekte kjønnsidentitetskritiske stemmer «plass som likeverdige» i den offentlige debatten. I praksis er det et krav om scenenekt.

De skriver:

«Pseudovitenskapelig retorikk om ‘biologi’ og ‘sunn fornuft’ brukes av diverse debattanter til å undergrave minoriteter og svekke tilliten til vitenskapen. Når slike påstander får plass i mediedebatter som likeverdige syn, styrkes illiberale og antidemokratiske krefter – på bekostning av dem som rammes.

Mediene bør derfor være bevisste på hvordan de rammer inn slike utsagn og unngå å normalisere reaksjonær retorikk.

Forskningen viser dessuten tydelige koblinger mellom antikjønns-politikk og ytre høyre ideologi. Med under to måneder igjen til stortingsvalget er det særlig viktig å være oppmerksom på hvordan antikjønnsperspektiver i politikken og samfunnsdebatten omtales i mediene.»

Dette er en fantastisk påstand – og legg merke til gåseøynene rundt «biologi» og «sunn fornuft».

Krever redaksjonell sensur

Men hva sier de egentlig her?

De sier blant annet at det å henvise til biologiske realiteter i kjønnsdebatten er «pseudovitenskapelig». Samtidig som de kaller biologi pseudovitenskap, påstår de at de representerer konsensus og «tilliten til vitenskapen».

Og mest sjokkerende: De krever redaksjonell sensur av meningsmotstandere, og at mediene skal fungere som ideologiske portvoktere for deres politiske, ideologiske og teoretiske tro.

Dette er ikke et forsvar for demokratiet – det er et angrep på det.

Den som har fulgt bare overfladisk med på det som går under merkelappen «trans- og kjønnsidentitetsdebatten» internasjonalt de siste årene, og faktisk forstått hva de har lest, vet at innleggsforfatternes fremstilling er feil.

Ikke en trussel mot demokratiet

Her er to åpenbare sannheter som er helt fraværende i debattinnlegget:

For det første: Hvis man ser mot Skottland, som har vært frontlinjen i denne debatten, så har ikke motstanden mot kjønnsidentitetsideologi blitt ført av mørke krefter med presidentene Vladimir Putin og Donald Trump i ryggen.

Den er blitt ført av helt vanlige kvinner – som regel med ståsted på venstresiden eller i sentrum-venstre – som har organisert seg gjennom helt ordinære demokratiske kanaler. Det var fra start en grasrotbevegelse for kvinners rettigheter.

De har skrevet debattinnlegg, deltatt på sosiale medier, arrangert foredrag og debatter (som ofte ble angrepet og forsøkt stoppet av aktivister), og de har tatt sak etter sak til retten – der de har vunnet nesten alle. Denne bevegelsen er nesten et platonsk ideal for hvordan demokratisk deltagelse nedenfra ser ut.

Disse kvinnene har vist hvordan man kan endre politikken gjennom åpen debatt og organisering. Dette er ikke en trussel mot demokratiet. Det er et eksempel på vellykket demokratisk deltagelse i praksis.

Historien om dem er godt beskrevet i boken «The Women Who Wouldn’t Wheesht» (Kvinnene som nektet å tie) – som herved er varmt anbefalt.

Et ideologisk korthus bygget på sand

For det andre: Det vitenskapelige grunnlaget for det som fortsatt kalles «kjønnsbekreftende» medisinsk behandling av mindreårige, har kollapset. Det har vist seg å være et ideologisk korthus bygget på sand. Det faglige fundamentet kronikkforfatterne bygger sin «vitenskapelige» autoritet på, er det siste året blitt systematisk tilbakevist.

Cass-rapporten i Storbritannia – den mest omfattende gjennomgangen av evidensgrunnlaget for kjønnsmedisin som noensinne er gjort – var knusende. Den slår fast at evidensen for å behandle barn med pubertetsblokkere og krysshormoner, rett og slett ikke eksisterer.

Studiene som er blitt brukt som begrunnelse for å medisinere tusenvis av unge, er metodologiske katastrofer: uten kontrollgrupper, uten langtidsoppfølging, uten mulighet til å trekke noen konklusjoner om sikkerhet eller effekt.

Minst like alvorlig er det som er kommet frem gjennom lekkede dokumenter og rettssaker knyttet til World Professional Association for Transgender Health (WPATH) – organisasjonen som i praksis har definert standardene for kjønnsmedisinsk behandling internasjonalt.

Vi vet nå at ledere i WPATH over år har holdt tilbake forskning som ikke støttet deres behandlingsmodell. Et eksempel er forsøket på å hindre publisering av en studie fra Johns Hopkins-universitetet, fordi den viste at grunnlaget for behandlingen var svakt – altså nøyaktig det Cass-rapporten konkluderer med.

I stedet for kunnskapsbasert praksis har WPATH etablert det som med rette er blitt beskrevet som en «selvsirkulerende konsensus»: et lukket system der de samme ideologiske påstandene gjentas og siteres som om de var evidens.

Dette er ikke solid forskning som imøtegår pseudovitenskap, dette er selve definisjonen på pseudovitenskap.

Vanskelig å innrømme feil

Disse sakene er i liten grad blitt dekket i norske medier. Det er i seg selv et demokratisk problem – og et større problem enn at noen få kjønnsidentitetskritiske stemmer fra tid til annen slipper til i offentligheten.

Forfatterne av innlegget i Aftenposten har bygget sine karrierer, sin status og sin moralske autoritet på ett bestemt syn på kjønn. De har fått forskningsmidler, plattformer og faglig prestisje ved å representere en ideologisk posisjon i kjønnsdebatten som inntil nylig, har vært institusjonelt uangripelig.

Dette gjør det vanskelig å innrømme feil, selv når faktagrunnlaget endrer seg. Hvis den offentlige samtalen får være åpen og kunnskapsbasert, kommer de til å tape. Kanskje forstår de dette og prøver å stoppe debatten før den begynner.

Finnes ingen vei utenom

Det mest ironiske med teksten er at de selv demonstrerer akkurat den antidemokratiske refleksen de hevder å advare mot.

Forfatterne krever – uten et snev av selvinnsikt – at deres ideologiske motstandere skal nektes legitimitet som demokratiske aktører i offentligheten, i den demokratiske offentlighetens navn! George Orwell hadde ikke gjort det bedre.

Problemet er bare at det ikke finnes noen vei utenom denne debatten. Spørsmålene om kvinners rettigheter, barns helse, medisinsk praksis og forholdet mellom kjønn og rettigheter må diskuteres.

Det betyr at ingen ideologisk posisjon – heller ikke den som er mest populær i akademia – kan ha monopol på definisjonsmakten. Ingen gruppe kan kreve å bestemme hvem som er verdige eller uverdige motstandere i et demokrati.

Ytringsfriheten undergraves innenfra

Når akademikere med tung faglig og institusjonell autoritet bruker den til å avvise legitime innvendinger mot sitt eget politiske og ideologiske prosjekt som «hat», og samtidig ber pressen om å sensurere den ene siden i en kontroversiell samfunnsdebatt, har vi et problem.

Ikke bare med ytre høyre, men med at ytringsfrihetens grunnleggende vilkår i akademia, mediene og offentligheten blir undergravd innenfra.

Dette fortjener kritisk oppmerksomhet. Og vi skal ikke finne oss i det.

Kronikken er en redigert versjon av et innlegg som opprinnelig ble lagt ut på Alex Iversens Facebook-side.