«Det er jo fryktelig synd at omtrent halvparten renner ut i grunnen før det når forbruker»

Norsk vann- og avløpsforvaltning fungerer på en slik måte at den er såkalt selvfinansierende. Det vil si at det er du og meg som borgere i en kommune som betaler det det koster, uten at noen tar profitt av det.

I kommunene vest i Agder fylke har det i lang tid vært stille på anbudsmarkedet innenfor vann og avløp. Entreprenørene kan melde om: Lite drift i Farsund, noe bedre i Flekkefjord, anbudstørke i Kvinesdal, og i Lyngdal har det ikke vært utlyst en eneste jobb på over ett år. Det er interessant for vannforsyningsanleggene deres har den største lekkasjeprosenten i hele fylket, med Kvås og Konsmo i toppen. Drikkevannet i Lyngdal var for en tid tilbake med i kåringen for landets beste drikkevann, da er det jo fryktelig synd at omtrent halvparten renner ut i grunnen før det når forbruker.

Man kan trekke på skuldrene og si at vi har vann nok i Norge, så mye som det regner, men lekkasjene øker kostnadene og sårbarheten vesentlig. Når 50 prosent av vannet renner ut, må anlegget være dobbelt så stort som nødvendig. Det betyr mer rensing, mer kjemikalier og større rørdimensjoner. Gamle og slitne vannrør innebærer flere alvorlige brudd, som skaper ikke planlagte reparasjoner. I 2023 var det 4.088 ikke-planlagte reparasjoner til norske vannforsyningsanlegg, ifølge Vannverksregisteret.

Med disse fakta vil vi oppfordre kommunens politikere og administrasjon til å få jobbene ut. Vi som sluttforbrukere er ikke interessert i å betale for vann som renner ut, og kostnader knyttet til uplanlagte vannbrudd.

Anleggsbransjen har kompetanse og kapasitet til å ta på seg disse oppgavene nå. Det private markedet er rolig, fordi boligbyggingen nærmest har stanset helt opp. Dette bør de offentlige byggherrene benytte seg av.

På vegne av medlemmene

Regionsjef Marie Oftedal

og distriktssjef Julie Rosenlind Falch

Maskinentreprenørenes Forbund (MEF)