Det er ikke frontfagsmodellens feil at det blir kamp om arbeidskraften

I den norske blandingsøkonomien rår ikke rene markedskrefter over lønnsveksten i den enkelte sektor. Slik bidrar modellen til å hindre ulikhet, lønns-lønns-spiraler, lønns-pris-spiraler, høyere renter og høyere arbeidsledighet, skriver Roger Bjørnstad (t.v.) og Øystein Dørum. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB og Håkon Mosvold Larsen, NTB

Klaus Mohn kaster barnet ut med badevannet.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Professor Klaus Mohn er i Aftenposten 4. november bekymret for at rekrutteringen til helse, omsorg og utdanning blir umulig med mindre vi forlater frontfagsmodellen, der industrien setter føringen for lønnsveksten i offentlig sektor.

Utfordringen med å rekruttere til viktige velferdsoppgaver erkjenner også vi. Men det er ikke frontfagsmodellens feil at det i fremtiden blir kamp om arbeidskraften. Tvert om. Den vil gjøre kampen enklere å håndtere og med bedre resultater.

Samme lønnsvekst som i industrien

Våre felles velferdstjenester kjøpes og selges ikke i et marked. De er skattefinansierte, og den offentlige arbeidsgiveren er ofte eneste kjøper. I mange land er derfor lønningene i denne sektoren svært lave. Stedvis er de så lave at hele sektoren lammes av langvarige streiker og konflikter, som i Storbritannia.

Norge har derimot en lønnsdannelsesmodell som sørger for at lønningene i offentlig sektor følger lønnsomheten i den konkurranseutsatte industrien.

Modellen bidrar samtidig til at produktivitetsveksten der er svært god, med god tilgang på høy kompetanse, incentiver til å investere i kapital og ny teknologi og tett og godt samarbeid mellom ingeniør, fagarbeider og ledelse. Dette gjør produksjonen stadig mer effektiv, noe som øker overskuddene til fordeling. Modellen innebærer at industriarbeideren får sin andel av overskuddet over tid.

Modellen innebærer også at øvrige arbeidstagere får samme lønnsvekst som i industrien. Slik sikres offentlig ansatte en god lønnsutvikling bestemt av en høyproduktiv industrisektor. Det sikrer tilgangen på arbeidskraft i offentlig sektor. Samtidig sikrer det internasjonal konkurranseevne til norske bedrifter og arbeidstagere, som i bunn og grunn er de som skattefinansierer de offentlige utgiftene.

Bidrar til å hindre ulikhet

Når det er behov for flere ansatte innen helse, pleie, omsorg, forsvar, beredskap, undervisning og andre viktige offentlige oppgaver i årene fremover, kan ikke disse hentes fra de konkurranseutsatte bedriftene. Da ville vi etter hvert ha måttet gå ned i levestandard. Modellen vår sikrer at vi ikke må det.

Som Holden 4-utvalget, eller Frontfagsmodellutvalget, viser, så har sysselsettingen innen helse og omsorg økt med 500.000 siden 1970. Og det har skjedd i takt med utbyggingen av sektoren og med frontfagsmodellen liggende til grunn.

I samme periode har sysselsettingen industrien falt noe, men det er i takt med økt produktivitet. Utvalget finner ingen endringer i relative lønninger mellom sektorene og dermed ingen sammenheng mellom endringen i sysselsettingen og lønn.

Og dette er hele poenget med frontfagsmodellen. I den norske blandingsøkonomien rår ikke rene markedskrefter over lønnsveksten i den enkelte sektor. Slik bidrar modellen til å hindre ulikhet, lønns-lønns-spiraler, lønns-pris-spiraler, høyere renter og høyere arbeidsledighet.

Overbudskonkurranse alle vil tape på

Mohns alternativ til frontfagsmodellen er å sette i gang en lønnskamp mellom offentlig og privat sektor, som ville satt i gang en overbudskonkurranse som alle vil tape på til slutt.

I stedet for lønn er det mye å hente på oppgavefordeling, arbeidsvilkår, bruk av teknologi og videreutdanning for disse gruppene. Dette er godt beskrevet i helsepersonellkommisjonen, som nettopp hadde videreføring av frontfagsmodellen som et svært viktig premiss.

Det er innenfor disse områdene Klaus Mohn bør rette sin oppmerksomhet.