«Det er en utvikling som naturlig nok skaper uro»

Oppdatert:ett minutt siden

Situasjonen ved den kirurgiske avdelingen ved Sørlandet sykehus Arendal er alvorlig. Det meldes nå om fare for full kollaps. Sykehuset har ansvar for en befolkning på 125.000 innbyggere, og det er fullt forståelig at både fagmiljø og lokalpolitikere slår alarm.

En slik krise oppstår ikke over natten – dette er resultatet av en utvikling som må ha pågått over tid.

Denne krisen angår ikke bare Arendal. Den bør være en vekker for hele Sørlandet. For når ett – eller to – lokalsykehus vakler, påvirker det hele det regionale helsetilbudet. Derfor vil jeg advare mot at vi lar krisen utvikle seg til en kamp mellom sykehusavdelinger, byer eller kommuner. Det er et felles helsevesen som står på spill. Vi trenger samhold, ikke konkurranse.

Vi i Flekkefjord har i flere år nå vært uten akuttkirurgi. Med et nedslagsfelt på rundt 40.000 mennesker dekker sykehuset vårt en stor del av Lister-regionen. I Flekkefjord er det tidligere vært forsøkt ulike løsninger – uten hell. Når vi nå ser hva som skjer i Arendal, er det umulig å ikke kjenne på et slags flashback. Liknende løsninger, som allerede har vist seg å ikke fungere i Flekkefjord, ser nå ut til å bli forsøkt i Arendal. Det er en utvikling som naturlig nok skaper uro.

For vi vet alt for godt at dette ikke bare rammer kirurgien. Når den kirurgiske beredskapen forsvinner, svekkes hele sykehuset. Det påvirker den medisinske logistikken, og det blir vanskeligere å rekruttere kompetanse – også til andre fagområder. Pasienter må sendes lenger for behandling, noe som gir økt belastning for dem og større risiko i akutte situasjoner.

Under Arendalsuka tidligere i høst tok flere foredragsholdere – i regi av Sørlandet sykehus - til orde for at vi som samfunn må forberede oss på å begrense helsetjenestene. Ressursene er ikke ubegrensede, ble det sagt – og forventningene må tilpasses. Dette er en reell og viktig diskusjon. Men det er samtidig viktig å være tydelig på én ting: Det finnes ikke faglig enighet om at det å svekke lokalsykehus, fjerne kirurgisk beredskap og sentralisere tjenester er den riktige måten å prioritere på. Mange fagmiljøer advarer nettopp mot dette – fordi det rammer tryggheten og tilgjengeligheten for pasientene, særlig i distriktene.

Skal vi prioritere klokt i helsetjenesten, må det gjøres med åpenhet, rettferdighet og respekt for folks behov for nærhet og akuttberedskap – ikke gjennom stille nedbygging av lokalsykehus og bortfall av grunnleggende beredskap. Dessverre er det nettopp en slik utvikling vi nå ser konturene av.

Når vi ser på utviklingen i flere lokalsykehus de siste årene, er det vanskelig å komme til en annen konklusjon enn at det er et mønster. En etter en svekkes lokalsykehusene. Det skjer ikke stille for dem som blir berørt – men det behandles ofte som isolerte hendelser, ikke som del av et større mønster. Det gjør det lettere å unngå politisk ansvar.

Alt tyder på at kirurgikrisen i Arendal er ikke et enkeltstående tilfelle – det er et symptom på en helsetjeneste i ubalanse.

Og hvis det faktisk er et mønster, slik utviklingen tyder på, må vi stille spørsmålet: Er det helsepolitikken som har lagt til rette for en gradvis svekking av lokalsykehusene? Eller er det sykehusledelsen som – innenfor politiske rammer – har tolket og brukt handlingsrommet på en måte som fører til sentralisering og bortfall av beredskap?

Burde sykehusledelsen ha grepet inn tidligere? Evner de å sikre stabile, lokale tilbud – i både øst og vest? Har vi en helsepolitikk som i praksis har akseptert at trygghet og nærhet kan ofres for sentralisering?

Svarene på disse spørsmålene har stor betydning for befolkningen på Sørlandet. For dette handler ikke lenger om enkeltavdelinger eller lokale budsjett – det handler om hvorvidt folk kan stole på at helsehjelpen er der når de trenger den. Nært, raskt og trygt.

Hvis Arbeiderpartiets slagord «T for Trygghet» fortsatt skal bety noe, må det vises nå – gjennom tydelige prioriteringer og en reell vilje til å finne løsninger som faktisk styrker fagmiljøene våre – på hele Sørlandet.

Anne S. Amdal