Det er bare én ting som er mer ubegripelig enn at broren min tok sitt eget liv

La oss minnes de vi har mistet, ikke bare med tårer, men med handling, skriver Mia Sandum. Foto: Privat

Lillebroren min ble bare 16 år gammel. Jeg skriver dette for ham.

I fjor tok 727 mennesker sitt eget liv i Norge. Det er et tall som nesten er for stort til å forstå. Det er 727 liv, 727 familier, tusenvis av søsken, foreldre, venner og kolleger som sitter igjen med ubesvarte spørsmål, et liv delt i før og etter – og en sorg som ikke slipper taket.

Jeg er én av dem.

Jeg mistet lillebroren min, han ble bare 16 år gammel. Han var ikke bare en gutt som slet i det stille. Han var morsom, nysgjerrig, leken og full av varme. Han kunne snu hele stemningen i et rom med ett smil eller én kommentar. Han var en sånn person som gjorde verden litt mer levende bare ved å være i den.

Så døde han, og verden ble så mye fattigere.

Og det eneste som er mer ubegripelig enn at han tok sitt eget liv, er hvor stille samfunnet vårt er rundt det som tok ham fra oss.

Nullvisjonen som ikke virker

Politikerne har lenge snakket om en «nullvisjon» for selvmord. Men fra der jeg sitter – midt i sorgen, savnet og kaoset etterpå – føles det som en tom formulering.

For hva betyr det egentlig, når det fortsatt er så vanskelig å snakke åpent om psykisk smerte? Når tallene bare øker? Når flere pårørende knapt tør å gå i butikken i frykt for at noen skal spørre hvordan det går? Når mange bærer på en urettmessig, men likevel uunngåelig skyldfølelse så tung at den ikke slipper inn et eneste ord om trøst?

Nullvisjonen betyr ingenting hvis vi ikke har et samfunn der det er trygt å være sårbar.

Vi må tørre mer

Vi må tørre å spørre. Tørre å svare ærlig. Tørre å dele regnværsdager. Tørre å bære hverandres mørke – ikke med løsninger, men med nærvær.

Vi må slutte å gjemme bort de vonde tankene bak «det går bra» og høflige smil. Vi må forstå at selvmord ikke bare er en ensom beslutning – det er ofte resultatet av langvarig indre smerte, forverret av manglende rom for å snakke om den.

Og vi må slutte å tro at det «bare skjer med andre». For de som dør i selvmord, er ikke anonyme skjebner i en mørk statistikk. Det er brødre, døtre, kolleger og bestevenner. Og mange av dem hadde aldri fått en diagnose. Mange lo dagen før. Mange bar styrke og sårbarhet side om side.

Min bror var sånn. Han levde som om han skulle leve lenge. Han gledet seg til ting. Han hadde drømmer. Han hadde en fremtid.

Og så var han borte.

La oss minnes med handling

På denne verdensdagen for selvmordsforebygging vil jeg være tydelig: Det holder ikke å si at «de som sliter, må tørre å be om hjelp». For det er uendelig vanskelig. Å stå midt i et mørke så tungt at man ikke ser noen vei ut – og samtidig skulle finne ordene, rekkefølgen, motet til å be om hjelp. Det er en umenneskelig forventning og en urettferdig ansvarsfordeling.

Vi må dele det ansvaret. Vi alle – hver og én – må være med på å gjøre det lettere å være ærlig. Det begynner med oss, i det helt hverdagslige.

Når vi selv tør å si at vi har det vanskelig. Når vi viser at det er lov å være sårbar, selv når det ikke er krise. Når vi tør å spørre – og virkelig lytte til svaret. Da åpner vi en dør. En dør som kanskje gjør det mulig for den som sliter i det stille, å gå gjennom.

Og la oss minnes de vi har mistet, ikke bare med tårer, men med handling.

Jeg skriver dette for broren min. Jeg skriver det fordi han fortjener å bli husket som mer enn sin død. Og fordi ingen annen familie skal måtte miste så mye uten at vi som samfunn gjør alt vi kan for å forstå – og forebygge.

• Trenger du hjelp? Ring Mental Helses hjelpetelefon 116 123.