Desinformasjon og grønn omstilling

Han viste til rapporten «Klimamyter i sosiale medier» fra Bellona. Han sa videre: «Rapporten fant at 43 prosent av klimarelaterte kommentarer på Facebook i Norge går mot forskningen og kommuniserer uriktig klimainformasjon. Rapporten viser også at kommentarene i mindre grad enn før stiller spørsmål ved om klimaendringene er menneskeskapte og ekte, og i større grad har beveget seg over til å så tvil om klimaløsningene og hvilken effekt de faktisk har.»

I ministermøtet tok han til orde for å «legge til rette for at forskningen har en tydelig stemme i den offentlige samtalen, og regulerer sosiale medier på en måte som sikrer at debatten skjer på bakgrunn av fakta», ved å henvise til en høyst diskutabel rapport fra en interesseorganisasjon som heller ikke er fagfellevurdert forskning.

Det grunnleggende problemet med rapporten fra Bellona er hva de legger til grunn som klimamyter og hva de legger til grunn som forskningsbaserte fakta. Mesteparten av påstandene rapporten karakteriserer som klimamyter, handler ikke om klimaet, men er relevante synspunkter i diskusjonen om energisystemer. At klimaministeren henviser ukritisk til denne rapporten kan like gjerne ses på som desinformasjon. Skal han «legge til rette for at forskningen har en tydelig stemme i den offentlige samtalen», så bør han iallfall legge til grunn forskning som er fagfellevurdert. Desinformasjon er en trussel mot samfunnet, men i kampen om å definere hva som er fakta, karakteriseres stadig oftere relevante motforestillinger som desinformasjon. Det er spesielt alvorlig når myndighetene mener det er nødvendig å hindre motforestillinger mot deres politikk, selv når det gjelder noe så godt som «den grønne omstillingen» og «klimaløsningene».

Universitetet i Agder har et arrangement under Arendalsuka som de har kalt «Gi f*** i klima: Klimakommunikasjon i et hav av fakta, følelser og forvirring».

I innledningen til arrangementet gjentar de budskapet fra Bellona og klimaministeren: «Klimaskepsis handler i økende grad ikke om å benekte klimaendringer, men om å så tvil om løsninger som oppleves som dyre, inngripende eller ineffektive.» Å karakterisere motforestillinger til klimaløsninger som klimaskepsis er en ganske stygg hersketeknikk; den ødelegger for åpen kunnskapsbasert diskusjon om løsninger; det kleber en nedrig faktaresistent klimaskepsis til de som kommer med relevante motforestillinger.

Personlig er jeg ikke i tvil om menneskeskapte klimaendringer. Likevel mener jeg det er gode grunner for å hevde at klimaløsninger som vi bruker store ressurser på som el-biler, hydrogen, ammoniakk, havvind, batterilagring, karbonfangst- og lagring har så store fysiske begrensninger, så dårlig teknisk gjennomførbarhet og så store kostnader, at grunnleggende nytte- og kostnadsvurderinger viser dem uegnede som klimaløsninger. Det er ikke basert på klimaskepsis for «å så tvil om løsninger»; det er å komme med motforestillinger til et dominerende syn som i stor grad unndrar seg åpen og kunnskapsbasert diskusjon ved å bruke hersketeknikker slik som klimaministeren, Bellona og forskerne ved UiA her gjør. Det er en oppriktig bekymring for at vi kjører «den grønne omstillingen» og «klimaløsningene» inn på blindspor, mens vi bruker ressursene og tiden på uegnede løsninger som ikke vil fungere. I dette «havet av fakta, følelser og forvirring» bør vi forvente at universitetene og forskningen bidrar til å få frem de gode argumentene, og ikke bare nikker med de som til en hver tid styrer pengene til forskning og debatten i media.